Den desidert mest avskyelige boka jeg leste i fjor kom på tampen av 2020. Det var «Speilmannen» av det svenske forfatterparet som skriver under pseudonymet Lars Kepler. De er beryktet for sine bestialske kriminalromaner, men i denne boka overgår de seg selv.

«Speilmannen» handler om unge jenter som kidnappes og sperres inne i en slags konsentrasjonsleir. De lever i små bur, får beina kappet av, brennmerkes, voldtas, halshogges, gasses og tortureres i hjel. Disse fryktelige scenene er pakket inn en lett krimunderholdningssjanger, med et overflatisk, nesten barnslig språk.

Ikke fullt så skrekkelig, men like spekulativ, var fjorårets krim fra Camilla Läckberg. I «Vinger av sølv» forteller hun blant annet om en trettenåring som blir serievoldtatt og fornedret på det mest grusomme. Også dette pakket inn i et infantilt, unyansert og underholdningslitterært krimspråk.

2021 starter i samme leia. Svenske Pascal Engmans «Rottekongen» åpner med en ung mor som blir brutalt myrdet. Her er tolvåringer som blir voldtatt og dengt gule og blå av stefedre og fedre. Parallelt lanserer forfatterparet Peter Mohlin og Peter Nyström «Det siste livet», som handler en ung jente som har forsvunnet, og en mulig selvmordsbølge blant tenåringer. En påfallende lik tematikk er det for øvrig i norske Geir Tangens «Vargtimen», der en ung jente blir funnet hengt i det som synes som et selvmord. Også svenske Johanna Mos «Nattsangeren» handler om selvdestruktiv ungdom og drap på en mindreårig.