Spekulative krimbøker

Hva faen, Sverige?

Overgrep mot barn er ikke underholdning.

SPEKULATIV: Svenskene lanserer spekulativt bestialsk krim på løpende bånd, mener bokanmelder Cathrine Krøger. Her representert ved Camilla Läckberg, som kom med ny roman i fjor. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
SPEKULATIV: Svenskene lanserer spekulativt bestialsk krim på løpende bånd, mener bokanmelder Cathrine Krøger. Her representert ved Camilla Läckberg, som kom med ny roman i fjor. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet Vis mer
Publisert

Den desidert mest avskyelige boka jeg leste i fjor kom på tampen av 2020. Det var «Speilmannen» av det svenske forfatterparet som skriver under pseudonymet Lars Kepler. De er beryktet for sine bestialske kriminalromaner, men i denne boka overgår de seg selv.

«Speilmannen» handler om unge jenter som kidnappes og sperres inne i en slags konsentrasjonsleir. De lever i små bur, får beina kappet av, brennmerkes, voldtas, halshogges, gasses og tortureres i hjel. Disse fryktelige scenene er pakket inn en lett krimunderholdningssjanger, med et overflatisk, nesten barnslig språk.

Ikke fullt så skrekkelig, men like spekulativ, var fjorårets krim fra Camilla Läckberg. I «Vinger av sølv» forteller hun blant annet om en trettenåring som blir serievoldtatt og fornedret på det mest grusomme. Også dette pakket inn i et infantilt, unyansert og underholdningslitterært krimspråk.

2021 starter i samme leia. Svenske Pascal Engmans «Rottekongen» åpner med en ung mor som blir brutalt myrdet. Her er tolvåringer som blir voldtatt og dengt gule og blå av stefedre og fedre. Parallelt lanserer forfatterparet Peter Mohlin og Peter Nyström «Det siste livet», som handler en ung jente som har forsvunnet, og en mulig selvmordsbølge blant tenåringer. En påfallende lik tematikk er det for øvrig i norske Geir Tangens «Vargtimen», der en ung jente blir funnet hengt i det som synes som et selvmord. Også svenske Johanna Mos «Nattsangeren» handler om selvdestruktiv ungdom og drap på en mindreårig.

Forfatterne av disse kriminalromanene selger gjerne inn sine bøker som samfunnskritiske bidrag til den offentlige debatten. Verstingene blant dem, forfatterparet bak Lars Kepler, har et klissete etterord der de forteller at de håper boka vil være «en plattform for diskusjoner om mennesket og vår samtid», og viser til den urovekkende voldsstatistikken mot kvinner.

Läckberg har derimot hevet seg på metoo-bølgen, og beskriver menn som nærmest uten unntak er rasende kvinnehatere og voldtektsmenn eller sprengkåte naive idioter. Pascal Engman skriver om den ekstremistiske kvinnehatgruppa som står bak Incel-bevegelsen, med en kynisk tv-kjendis som redder seg ut av Metoo ved å true de mange unge kvinnene han har trakassert.

Kritikken mot voldsorgiene i såkalt Nordic noir er ikke ny. Allerede i 2013 rykket den britiske kriminalforfatteren Ann Cleeves ut i The Observer med kritikk av skandinaviske krimforfattere som syntes å kappes om å overgå hverandre i bestialske skildringer av overgrep mot kvinner.

Hun mener årsaken er ekstrem-volden i Stieg Larssons, og til dels også Jo Nesbøs, eventyrlige suksesser.

Da kan en selvsagt forsvare bøkene med at det er dette leserne vil ha. Jeg er ikke så sikker.

Det vell av kopier som har kommet etter Stieg Larsson er stort sett høyst middelmådige, både i plott og stil. Bøkene lanseres som mesterverk på løpende bånd, av en stadig mer ensrettet og hensynsløs svensk forlagsbransje.

Når volden og bestialiteten øker omvendt proporsjonalt med kvaliteten, er krimlitteraturen på ville veier. Grove overgrep mot barn og unge er ikke god underholdning.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer