Hva får NRKs reporter til å miste munn og mæle?

Politiske bomber slår ned i nest siste kapittel av vår valgunderholdningsroman.

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

16. Bakerst i bussen

Kapittelet der en statsråd går ut og Venstre viser hvor fleksible de er. Pluss litt klining på bussen hjem.

Se boks til høyre for lenker til tidligere kapitler.

Vi har fått en ny Rodney King-sak. Setningen kjørte karusell i skallen mens Karl Georg Byrkje samlet sammen de få eiendelene sine og de nye dressene i kofferten. På kofferten var det en sirkel som var mørkere enn den gråblå hardplasten. Der hadde han en gang hatt et Venstre-klistremerke som han fikk i valgkampen på sent 1990-tall. Rodney King? Rodney King ble banket opp av politiet i Los Angeles etter en biljakt. Dette var i Byrkjes studieår. Hendelsen ble filmet og sendt verden rundt. Uten filmbeviset ville ingen brydd seg om at en svart mann ble banket opp av purken. Var det dette Dagbladet mente? At beviset på YouTube kunne endre bokbransjen på noen som helst måte?

Den blå telefonen ringte.
«Hei Ramnefjell, er du fornøyd nå?»
«Ja. Er du?»
«Mellomfornøyd. Fikk akkurat sparken.»
«Woooooooow», sa Geir Ramnefjell, holdt for røret og ropte inn i redaksjonen: «Vi har felt en statssekretær. Det blir SKUP-pris, dere!»
«Personlig sekretær», presiserte Karl Georg Byrkje, «og jeg felte meg selv.»
«Samme det. Men du er nødt til å snakke med en journalist. Nå tar det helt av.»
«Hva tar av?»
«Var det din YouTube-konto?»
«Nei, det var en gutt som hjalp meg. Traff ham i resepsjonen i Kulturdepartementet.»
«Kjente du ham?»
«Nei.»
«Visste du ikke at han er sønnen til Marie Bech?»
«Nei, men jeg så dem sammen etter at både du og andre hadde hørt opptaket og sikkert laget kopier av det, slik jeg ba henne fra shendis.no om.»
«Greit», sa kulturredaktøren i Dagbladet, «her renner det sikkert statsrådblod.»
«Hva?»
«Marie Bech må trolig gå av. Hun kan ikke overleve dette. Rodney King-videoen med deg ligger på kontoen til sønnen hennes. Vi sparker ut saken i dette øyeblikk, og da blir det...»
«...nok en SKUP-pris?»
«La oss håpe det», sa Ramnefjell.

Karl Georg Byrkje satte seg på IKEA-madrassen. For ikke lenge siden satt han hjemme i stua og så fjernsyn valgkvelden. Han husker han ble full og at Venstre tapte så det sang. Så er det noen mørke flekker, men han vet han fikk ny jobb. Som så mange andre som stemmer Venstre, hadde han lite greie på makt og maktspill, men bar på en drøm om hvordan verden, og ikke minst folk, skulle være. Hans oppfatning av omgivelsene passet best med programmet til Venstre. Tenk om partiene kunne gått til valg på programmene sine og holdt seg til programmene uten å skjele etter hva de måtte gi for å få, hvem de skulle samarbeide med, hvem som hadde kameler til lunsj?

Nå skulle han hjem til Grenlandsforskning og tilbake til lunsj der alle, etter en nøye oppsatt liste, hadde innkjøps- og ryddeuke, og alle ble trukket 350 kroner i måneden i lunsjpenger. Snart var det trolig Karl Georg Byrkjes tur til å være lunsjmann. Det tok han på alvor.

Hva mer hadde han å komme hjem til?

Annemerete, var hun der? Eller levde hun ut en drøm eller to han ikke hadde fantasi til å ha? Hvor skulle han skifte dekk til vinteren? Å skifte hos ungareren virket plent umulig slik situasjonen hadde blitt. Kanskje han måtte gjøre det sjøl, kanskje han måtte sette seg ned og se hva han faktisk hadde før han begynte å slippe alt. Døtrene i Århus, en kone som pleide å like å være sammen med ham, å diskutere kunst, nippe til vin, lese kunstblader og reisefortellinger på nettet? Men hva var det hun lengtet etter? Kanskje han hadde det i seg?

Statsrådens forkontor i Kulturdepartementet så nokså forlatt ut.
«Er det noen her?» spurte vakten som fulgte Karl Georg Byrkje inn gjennom slusene, var taus sammen med ham i heisen og så seg om etter Kirsten, Marie, statssekretæren, pressedama, alle.

Den første som kom var statssekretæren — med en kake fra Baker Hansen i hendene. Etter ham kom et bud i grønn kjeledress med fire blomsterbuketter. Til slutt kom Kirsten, uten sminke.

«Hvor er Marie?» spurte han.
«Hvor har du vært?» parerte Kirsten på forkontoret, «men man trenger ikke spørre. Vi vet jo hvor du har vært. I mediene og skjemt deg ut.»
«Jeg må snakke med Marie», sa Karl Georg Byrkje og knuget rundt nøkkelsettet i lomma.
«Hun rydder kontoret. Bare gå inn.»
«Rydder kontoret?»
«Det er statsråd om en time. Disse er til nøkkeloverleveringen», sa Kirsten og nikket mot blomstene og kaken.
«Hvem tar over?»
«Vet ikke», sukket hun, «men jeg er lei bytter nå. Har vært her i fjorten år, sist under Anniken og Hadia og vips, plutselig kommer høyresiden og det varer i knappe tre uker.»
«Så du hører ikke til på... høyresiden?», spurte Karl Georg.
«Nei. Jeg stemmer på et annet parti i valget, de gangene det går an», sa Kirsten.
Blikket hun sendte ham, og som hun holdt lenge, var ømt. Karl Georg Byrkje forsto alt.

Marie Bech, 43 år gammel, kulturminister i Norge i 13—14 døgn høsten 2013, droppet det som ville blitt hennes siste statsråd. Avskjed i nåde var en formalsak. Hun hadde to timer på seg før det siste krafttaket: Nøklene, pressen, blomstene.

«Hvem tar over?» spurte Karl Georg Byrkje. Han hadde ikke mer å si, mer å gi.
«Deg», sa hun.
«Er du lei deg?»
«Nei da», sa hun, «dette var mye din dumskap, men også mange andre tilfeldigheter. Som det med Jonas. Vi har oppdratt ham til å være høflig og hjelpsom mot andre. Så mye for den lærdommen», sa hun.
«Du er bitter.»
«Litt, men jeg vil ikke snakke om det. Jeg ser du har med deg kofferten. Bare sett den her. Sjåføren kommer hjem til meg i morgen. Transporttjenesten har ikke tid i dag, med ny statsråd og greier.»
«Hvem blir det?»
«Kan ikke si før Erna har møtt pressen utenfor Slottet. Det er vel omtrent nå?»
Karl Georg slo på fjernsynet som hang i taket på statsrådskontoret.

Dama som på valgnatta hadde stått på plassen til Geir Helljesen, sto nå med mikrofonen og forklarte gangen i Byrkje-saken, som den åpenbart het. Kameraet fokuserte på et punkt bak skulderen hennes. Bevegelser i porten. Bildet ristet litt. Reporteren måtte flytte seg.

«Og her kommer Erna Solberg med ny kulturminister...skal vi seeeeee...» sa NRK-stemmen.
Marie Bech og Karl Georg Byrkje så på hverandre. Så begynte de å le.
«Totalt science fiction», ropte Karl Georg.
«Uventet?» spurte Marie.
«Science fiction», ropte han igjen.
«Jeg tror det ikke, jeg tror det ikke. Kapteinen gikk ned med båten og har flytt til overflaten og blitt kaptein igjen. Dette er det villeste jeg har sett», ropte Karl Georg.

NRK-reporteren hadde mistet talens kunst og holdt mikrofonen stivt foran seg, mot Erna Solberg:
«Kanskje noen blir overrasket nå, men her presenterer jeg altså regjeringens nye statsråd for kultur og utdanning», sa Erna.
«Kultur og utdanning», ropte Karl Georg, som om han var på Odd-kamp og det var ti avgjørende øyeblikk i minuttet.
«Trine Skei Grande meldte seg inn i Høyre i går. Vi har lenge samarbeidet godt og delt synspunkter i en rekke politiske saker, selv om vi har tilhørt forskjellige partier. Skei Grande som kultur- og utdanningsminister er en naturlig forlengelse av det gode samarbeidet.»
«Jeg visste om Skei Grande, men sammenslåingen, den så jeg ikke komme», opplyste Marie Bech.
«Nå håper jeg bare pressen spør Erna om bokloven», mumlet Karl Georg Byrkje.
Spørsmålet kom.

«Nå har vi fått ryddet bokloven av veien, og jeg kan ærlig talt ikke se behovet for et eget fagdepartement for kultur. Idrett sorterer under næring der jeg hele tiden har ment idretten hører hjemme. Kirken er fortsatt under administrasjonsministeren. Min tanke er at kulturskolen skal inn i heldagsskolen, at vi styrker begge feltene med dette grepet. Da sitter vi igjen med en rekke mindre, sære saker som en statsråd med Skei Grandes kapasitet ikke trenger å bruke hele sin tid på.»

«Departementet forsvinner», måpte Karl Georg. Han tenkte ikke bare på Kjellen i Kultur som satt med beinet i gips og fortsatt hadde noen gode arbeidsår igjen, han tenkte også på hva han skulle fylle tiden i Grenlandsforskning med.

«Du bør ikke være her under nøkkeloverrekkelsen, men jeg vil gjerne snakke med deg etterpå. Jeg er ikke sint på deg. Vi burde bare snakke gjennom de siste ukene med tanken på fremtiden.»
«Fremtiden?»
«Eh. Ja. Fremtiden. Dropp det nå. Først jobb, så pleasure», sa Marie Bech og hektet veven til Annemerete ned fra to kroker.
«Dette er mitt private kunstverk», sa hun.
«Er det?», sa Karl Georg Byrkje fraværende.

Seremonien var over i løpet av tolv minutter. Da Byrkje kom ut fra handikaptoalettet etter å ha lest både VG, Dagbladet og Dagsavisen, lå det en svart iPhone 4 og fløt i skåla. Begge la igjen kortene sine i vakten og gikk ut i høsten med hver sin skulderveske. Marie Bech hadde gitt sin blomsterbukett til Kirsten på forkontoret. De stoppet på andre siden av Akersgata, så opp, men så seg ikke tilbake.

«Hva gjør vi nå?»
«Ta en øl, kanskje? Eller ekspressbussen hjem?»
«Bussen», sa Marie Bech.

Ved polet på Oslo S ba han henne vente, forsvant inn i svalrommet og kom tilbake med en pose. De satte seg bakerst i bussen, mutters alene, og sendte flasken frem og tilbake mellom seg, åpnet en til før de hadde passert Asker og kysset tvangsmessig, ulidenskaplig før Liertoppen.

«Jeg tror jeg er for boklov, jeg», sa Karl Georg. Han fortalte henne alt om bakrommet, forfatterne som serverte, nynorskbikkja ved føttene og stakkars Jon Fosse.
«Jeg også», sa Marie Bech. Han ville spørre mer.
«Ssssss», sa hun, og så fraværende ut bussvinduet, «politikk er noen ganger å bare gjøre det. Vi gjorde det. Ferdig snakka.»

Fylkesvever og kone Annemerete Bech hadde kommet hjem til Rådyrveien for godt. Det så han allerede i entreen. Der de skjevgåtte tøflene fra Island sto, der hadde hun sitt hjem her i verden.

«Kommer du?» sa hun, men lød ikke overrasket.
«Skulle ha ringt, men har mistet iPhonen min. Ikke min, men departementets telefon», sa han.
«Kom og få deg en matbit, da. Og et glass. Det blir en slags ventepølse. Vi får gjester», sa Annemerete. Han la merke til at hun hadde klippet seg. Hadde hun mistet noen kilo? Hvor kom skinnbuksa fra? Den satt godt.
«Ny kone?» spurte han.
«Ny stil», sa hun.
«Du ser ikke ut som en fylkesvever lenger», sa han.
«Fylkesveverordningen forsvinner til nyttår. Marie ringte og sa det. Ved nyttår legger jeg veven på hylla.»
«På hylla? Burde du ikke se mulighetene?»
«Jeg skal dedikere meg til kjærligheten» sa hun. «Er det noe en Venstre-mann som er lei seg trenger, er det støtte og kjærlighet.»
«Og all den gode maten», sa han og hogg innpå noen grønnsaker fra en av stablene foran wok-panna. Annemerete ga ham et par sushibiter og et lite glass Riesling.
«Jeg burde kanskje bli edru først. Ta en dusj. Vi drakk på bussen.»
«Vet det. Marie sendte tekstmelding.»
«Jaha?»
«Marie og Martin kommer over. Og et par til. Det er en sak vi alle må snakke om.»

Helvete, tenkte Karl Georg Byrkje.

Siste kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer