Hva fins i pungen?

HVORDAN REDDE

«pornopungene» fra sitt lammende narsistisk-dekadente fengsel? Briten William Nicholson gjør et iherdig forsøk i den nyoversatte «De andres selskap» (Pax): Jeg-personen bor på gutterommet. Han har ingen planer om å få seg jobb fordi alle jobber er meningsløse, er sammen med kjæresten bare på grunn av sex og krever at foreldrene skal fø på ham fordi det var dem som valgte å sette ham til denne meningsløse verden.

HAN HAIKER EN

dag av gårde for å komme seg vekk, og havner i en ikke-navngitt østeuropeisk politistat der en undergrunnsbevegelse - ledet av poesipresten Vicino - vil bekjempe tortur med dikt. Og her, blant fattige undertrykte mennesker, våkner guttungen: Sammen med dem gråter han når han hører poesi. Han blir overveldet av Sjostakovitsj og Mozart og innser etter hvert at «Liv! Glede! Eventyr! Mirakler! alt sammen er å finne der du bor, blant familie og venner.» På en musikkfestival som egentlig er et undergrunnsmøte med det undertrykte - men likevel kjærlighetsfulle og kunsthigende folket - reiser han seg opp og roper «Tilgi meg». Før han selv skyter «Despoten», som viser seg å være hans eget narsistiske jeg.

DET ER IKKE

tvil om at forfatteren har sett noe: En vestlig ungdomsdekadense, bl.a. uttrykt i de utallige selvsentrerte og sexfikserte gutteromsromanene som kommer hvert år. Her blir de satt opp mot den romantiske ideen om at undertrykte og fattige er nestekjærlige og kunstelskende.

Men boka hadde ikke vært verd å nevne om ikke Nicholson hadde begått den omvendte genistrek å by meningshungrig ungdom nettopp det de flykter fra: vestlig åndskliss som de daglig bombarderes med. Her er «kjenn deg selv»-klisjeer og aha-opplevelser som at «Vi burde snakke mer, alle sammen. Fjernsyn er ikke snakk, ikke Internett heller, og ikke telefon, merkelig nok.» Her er geme prester som, av frykt for å støte noen bort fra kirken med en krevende irrasjonell Gud, kommer med vamle intetsigeligheter som at «Min Gud er du» . Dette pakket inn i en Skårderud-aktig «psykodrama»-reise der Kunsten skal frelse - så tvers gjennom riktig at det er noe som ikke stemmer.

OG DA MED

det helt spesielle hovedbudskap - som vel gjør at det blir denne boka Valgerd velger å lese i år - at gutten ikke bare finner seg selv, men kjærligheten til mor og far ( «Å mor, jeg har aldri takket deg for at du holdt meg i armene dine» ). Mens poesipresten gir ham en vin så fyldig at han også innser den dypere mening med farens evige vinprat (litt dristig - så her rynker nok Valgerd på nesa).

Ikke rart den dekadente ungdommen barrikaderer gutterommet.