DE FIRE STORE: Denne høsten har toppbloggerne Camilla Pihl (avbildet), Anniken Jørgensen, Isabell Raad og Sophie Elise Isachsen utgitt bøker om seg selv. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix
DE FIRE STORE: Denne høsten har toppbloggerne Camilla Pihl (avbildet), Anniken Jørgensen, Isabell Raad og Sophie Elise Isachsen utgitt bøker om seg selv. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB ScanpixVis mer

Bloggforfatternes bokhøst

Hva foregår i hodene på redaktørene - annet enn synet av lysende dollartegn?

Hva tenker norske forlag når de forer unge lesere med en blogglitteratur gjennomsyret av en blomstrende narsissisme?

Kommentar

«En oppblomstrende narsissisme, som er kjennetegnet av et fundamentalt sett ubalansert selv – med et grandiost, oppblåst selvbilde og mangelfulle utviklede bånd til andre mennesker.»

Dette kunne vært en ganske presis beskrivelse av fortellerstemmen i de fire bloggbøkene som har hjemsøkt vårt land denne bokhøsten. Her forteller bloggerne Isabelle Raad, Sophie Elise, Camilla Pihl og Annikken Jørgensen om sin traurige, ensomme barndom, ulykkelige kjærlighetshistorier og de mange som har gjort dem urett.

Sitatet er hentet fra Ole Jacob Madsens glimrende bok «Generasjon perfeksjon», og viser til samtidsdiagnosen to amerikanske forskere setter på den oppvoksende generasjon i USA. I boka beskriver Madsen en generasjon der enkelte unge står i fare for å bli sykelig opptatt av egen psyke. Dette etter å ha blitt foret opp på et terapi-samfunn, som ivrer etter at unge mennesker skal kjenne på ethvert ubehag, og snakke det ut. Er det noe bloggforfatterne gjør, så er det å snakke ut.

Om et vanskelig liv med mobbing, depresjoner, spiseforstyrrelse, angst, selvskading – og kjærlighetssorg. «Jeg lurer ofte på om jeg var dømt til å være den sorgfulle. Hun som ble Norges ansikt på nåtidas kjærlighetssorg, selve definisjonen på tristesse» spør Anniken Jørgensen ubeskjedent i «Bare en natt til.» Det er en dokumentar der hun skånselsløst utleverer menneskene rundt seg. Noe som er ganske påfallende med tanke på beskrivelsen hun gir seg selv og kvinnene i slekten: «skjøre, fulle av visdom og sensitive mennesker gjennom flere generasjoner.» Spesielt identifiserer hun seg med sin farmor, hvis vanskelig liv oppsummeres i følgende setning: «Hun hadde faktisk plukket familiens kroppsdeler ned fra trærne i hagen etter at ei bombe traff huset deres under krigen».

Også den langt eldre Camilla Pihl deler sin vanskelig barndom med sine lesere. «Pihl i hjertet» handler om en oppvekst med en psykisk syk far, etter hvert også mor. Den knappe teksten er noe malplassert overøst med duse og delikate KK-aktige illustrasjoner: Camilla i myke gensere, egendesignede sko og smykker. Camillas matoppskrifter og yogaøvelser, der det ikke sjelden sniker seg inn reklame for konkrete produkter.

De mange påstandene om mobbing og vanskelig barndom er nokså diffuse i disse bøkene. Unntaket er Isabelle Raads «Shirog – jenta jeg en gang var». Det er en rystende fortelling om en barndom med vold, barnevern, frykt, institusjon, fosterforeldre, spisevegring, abort. Mens Sophie Elises riktignok stillestående kjærlighetsroman «Elsk meg», er den mest velskrevne av dem, med passasjer som har en befriende svart selvironi.

Det var ikke tilfelle med hennes første bok «Forbilde». Og det er nettopp bloggernes forbildestatus som ifølge både forlagene og forfatterne gjør disse bøkene så uunnværlige for unge lesere. Selv har jeg problemer med å forstå hvilke sider av disse fortellingene som skal være forbilledlige for unge mennesker. Det må kanskje være barmhjertigheten den gode Jørgensen viser ved å skåne en av de mange hun mener har gjort henne stor urett:

«Som mange andre har hun i denne boka kanskje en grunn til å svette, men jeg har ikke tenkt å være for hard mot deg, Eline. Selv om du kanskje ble det største sviket av dem alle, da du tok de andre jentenes parti».

Det kunne vært lagt i munnen på Sara Eline i det norske folks yndlingsseire denne høsten, Kevin Vågenes geniale «Parterapi.» Men dette er altså det forlagene byr sine unge lesere denne hesten. Jeg lurer på hva som egentlig foregår i hodene på redaktørene rundtomkring - annet enn synet av lysende dollartegn.