NY TJENESTE: Alle Oslos 15 bydeler skal fra i år ha fått opprettet Barnehjernevernet, som skal forebygge, oppdage og hjelpe barn som opplever omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. På bildet møter byråd Inga Marte Thorkildsen konsultasjonsteamet. Foto: Olav Olsen / Aftenposten / NTB Scanpix
NY TJENESTE: Alle Oslos 15 bydeler skal fra i år ha fått opprettet Barnehjernevernet, som skal forebygge, oppdage og hjelpe barn som opplever omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. På bildet møter byråd Inga Marte Thorkildsen konsultasjonsteamet. Foto: Olav Olsen / Aftenposten / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Barnehjernevernet

Hva forsøker «verstingene» å fortelle oss?

Vi har systemer laget av voksne, for voksne som snakker med voksne.

Meninger

Vi trenger et skifte i hvordan vi møter barn og ungdommer som er vanskelige. Det første vi må gjøre er å erkjenne at atferd er et språk og at dette er barn som har det vanskelig. Så hva vil de fortelle oss?

Som ung justispolitiker på begynnelsen av 2000-tallet møtte jeg helsesøster Jorunn Opsal på Stovner for første gang. Jorunn var og er ei fantastisk dame med sterkt engasjement for ungdom som har det vanskelig (ofte kalt «verstinger»). Den gang som nå var det mange av dem, og Jorunn drev samtalegruppe der de unge guttene kunne reflektere rundt sin egen situasjon, fritt for moralisme fra voksne. Jeg fikk en rapport i hånda den gangen, og jeg har ofte sitert fra den i årene siden. Det sto at felles for ungdommene var at de måtte lete i hukommelsen for å komme på at voksne hadde vært ålreite med dem. Noen kunne ikke komme på en eneste episode.

Nå er debatten i full gang igjen. Hva skal vi gjøre med de voldelige ungdommene på Stovner, «problembarna» på Tøyen, «verstingene» i Søndre Nordstrand?

I 2015 ga jeg ut ei bok som het «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter». I prosessen med boka gikk det opp for meg hvor lite vi forstår av hva barn og unge forsøker å fortelle oss. At vi har systemer laget av voksne, for voksne som snakker med voksne. At barn som sliter ofte ikke har et eneste trygt rom å snakke i, og at de derfor holder kjeft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange sliter med å få tillit til at voksne vil dem vel, og de tar mistilliten ut på ulike måter. Noen blir utagerende, voldelige eller mobber andre. Noen skader seg selv. Noen blir ekstremt skoleflinke, mens andre blir helt, helt stille. Som Even, omtalt i Aftenposten 20. desember 2014: «Jeg ga beskjed hele tiden...jeg tenkte at hvis jeg bare gikk sakte nok, ville noen lure på om noe var galt».

Kjell, en av ungdommene jeg møtte i forbindelse med et prosjekt om barn som vokser opp med vold i familien, i regi av den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken, sa at han aldri tenkte at han kunne ta opp problemene hjemme med lærerne. «Det var gangetabellen, ikke ‘hvordan går det hjemme?’». Håvard ble utsatt for et overgrep som barn, og opplevde mye vondt i oppveksten. Han forklarte møtet med systemene på følgende måte: «De ville gi meg ADHD-diagnose. Men jeg hadde jo ikke ADHD, jeg hadde det jævlig».

Et vanlig tiltak som brukes mange steder i dag overfor ungdom som sliter med sinneproblemer, er programmet Aggression Replacement Training (ART). Mia var en av dem som ble sendt i ART av skolen sin etter mange episoder med utagering, aggresjon og vold. Hennes egentlige problem var at hun ble utsatt for vold hjemme, etter hvert også voldtekt. Mia klarte ikke be om hjelp, og hadde ingen tillit til voksne. Hun opplevde at voksne ikke brydde seg om hvordan de hadde det, så lenge hun oppførte seg ordentlig. Da jeg snakket med henne, sa hun: «De sendte meg på ART. Jeg forsvant litt inn i psykiatrien. Ble vant til belteseng».

Kari Evensen hos fylkesmannen i Vestfold ledet granskingen av Christoffer-saken, åtteåringen som langsomt ble tatt av dage av sin stefar uten at noen reagerte, fordi alle var så sterkt fokusert på guttens ADHD-diagnose. Under Lucy Smiths barnerettsseminar i 2014 sa Evensen: «Det er et fenomen i samfunnet vårt, dette. Voksne snakker helst med voksne, sjekker ut sannheten mot andre voksne og fortolker som voksne. De blir opptatt av atferd i stedet for hvordan ungen har det».

Forandringsfabrikken har i mange år møtt barn og unge over hele Norge og snakket med dem om hvordan de opplever systemene som er laget for dem. Hva fungerer av det vi voksne gjør og hva fungerer ikke? Mange tusen barn har svart. De unge gir råd til oss om hvordan ting burde være. Et av rådene fra de unge er: «Se bak atferden vår. Atferd er et språk». De sa også at «når dere forsøker å fjerne atferden vår, så gjør dere det samtidig umulig for oss å fortelle om det vonde».

De unge ga av sin erfaringskunnskap, om utrygge klassemiljøer, utrygge voksne, mobbing, sorg og smerte, omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Det var smertefullt å høre hvor lite vi voksne forstår av hvordan barn uttrykker seg, og hvor ensomme mange barn er med det de bærer på. Når de møtes med sanksjoner, atferdsprogrammer og disiplinerende tiltak, inkludert belønningssystemer, så opplever de samtidig at de voksne ikke egentlig bryr seg om dem. «Så lenge vi oppfører oss pent, er det det samme for de voksne hvordan vi har det».

Som helse- og sosialbyråd i Oslo med ansvar for mange av barne- og ungdomstiltakene, bydelene og kriminalitetsforebyggende arbeid, ønsker jeg meg et paradigmeskifte. Vi må slutte å lene oss tungt på diagnoser og atferdsprogrammer som risikerer å sette barn i fare, og som i liten grad går til kjernen av problemene. Vi må i stedet samarbeide mye bedre med barn, bli mer ydmyke og nysgjerrige og forsøke å finne ut mer om hva de unge egentlig forteller oss med atferden sin. Vi må erkjenne at atferd er et språk. Og vi må invitere de unge til å forklare oss hva som skal til for at de skal få tillit til oss voksne, og virkelig tro på at vi vil dem vel.

I Oslo-budsjettet for 2018 bevilger vi 200.000 kroner til et prosjekt som skal undersøke årsakene til skolevold og andre problemer som ødelegger for et godt lærings- og oppvekstmiljø. Målet er at vi skal forstå mer, få ta del i de unges kunnskap og etablere et bedre tillitsforhold mellom unge selv og mellom unge og voksne, slik at det kan bli tryggere å gå på skolen, og slik at alle kan få del i et godt arbeidsmiljø. Som Hasan på elleve en gang sa til meg: «Vi må alltid spørre hvorfor, da!»