Et gråtende barn løper fortvilet rundt i leiren Moria på den greske øya Lesvos. Alene. Rundt ham ser vi søppel, stein, grus og falleferdige sommertelt. Snart kommer vinteren. Leiren er overfylt.
Moria er et delvis norskfinansiert helvete. Der bor asylsøkerne som klarer å komme seg over havet til Lesvos, der blir de fanget bak piggtrådgjerder og kommer ikke videre. I fjor vinter omkom flere i kulda. Den kjente norske fotografen Knut Bry tok bilder fra leiren, men det hele var fort glemt. Hva de norske pengene går til, er uvisst.
Sylvi Listhaug sa til Dagbladet i fjor at Norge vil fortsette finansieringen. Jeg ser gutten på en video postet på Facebook av en bekjent av Knut Bry, Arash Hampay.
Gutten virker forvirret, fortvilet og redd på samme tid. Jeg får lyst til å løpe inn i filmen og legge armene rundt ham, trøste ham. Si at alt vil gå bra. Gi ham en trygg seng. Har han kommet bort fra foreldrene sine? Fryser han i teltet sitt, er det hardt og vått?
Jeg vet hvordan toalettene i Moria ser ut, det har Knut Bry dokumentert. Er dagene fulle av ingenting, annet enn det grå, søppelet, grusen, andre fortvilte mennesker? Han er i ferd med å miste dyrebar barndom inn i et kaldt, grusomt mørke. Hvem tar seg av denne gutten, hva har han opplevd tidligere?
Hvorfor holdes det ikke krisemøter?
Hos oss i Norge har vi plass. Asylmottak og arbeidsplassene der legges ned. De legges ned fordi Europa holder stengt.
Samtidig som denne gutten, andre barn og sårbare mennesker lider et annet sted i Europa, skryter norske politikere av signaler som holder dem unna. Ingen av disse toppolitikerne snakker om at det er piggtrådgjerder som holder dem unna, en skitten avtale mellom EU og Tyrkia som holder dem unna. Jeg ser for meg bildet av en dresskledd Børge Brende som smilende trykker hånda til visepresidenten i EU-kommisjonen, Frans Timmermans.
«Expressed strong Norwegian support for an European solution with Turkey on migration to VP @TimmermansEU» tvitret han da avtalen var inngått. Jeg ser for meg gutten i Moria. Brende og Timmermans som ser bort.
Nå kommer snart vinteren. Vi ser det skje – igjen. Artikkel 1 i Verdenserklæringen for menneskerettigheter lyder: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»
Sannheten er at vi ikke hjelper disse menneskene verken her eller der de er. Vi lar dem fryse og forgå i en leir som kan forveksles med helvete, på ei øy omtalt som Europas Guantánamo Bay. Vi lar den lille gutten løpe rundt alene, uten noen til å holde rundt ham. Det er ingen brorskapsånd å se.
Kan vi virkelig være bekjent av det, statsminister Erna Solberg?
Hva går de norske pengene til?
