|||SOM EN AV DE som har begynt å bli forsynt på andre verdenskrig som bakteppe for strategispill frister «Stalin vs. Martians» på flere måter. Spillet lover et satirisk heisatur med en av verdenshistoriens største massemordere som helt.

Å kødde med Stalin er sannsynligvis uproblematisk for de fleste, og når han roterer hoftene til kompromissløs dancemusikk i en av spillets reklamefilmer er det fristende å la seg rive med av det useriøse og latterlige konseptet.

MEN DE SOM søker underholdning i samme gate som «Destroy All Humans!» eller filmen «Mars Attacks!» bør umiddelbart kaldkvele forventningene før de rekker å overtale deg til å betale noe som helst for dette makkverket.

For dette er faktisk et av de verste strategispillene som noen har vært frekke nok til å kreve penger for.

Teknisk sett kan «Stalin vs. Martians» ved første øyekast lure deg til å tro at dette faktisk er et spill og ikke en av førstnevntes sadistiske psykoser.

Men man kan saktens begynne å lure når det massive omfanget av amatørmessig arbeid og tekniske feil begynner å åpenbare seg.