Hva gikk galt i kampen mellom Stalin og marsboerne?

Alt er feil med dette spillet.

|||SOM EN AV DE som har begynt å bli forsynt på andre verdenskrig som bakteppe for strategispill frister «Stalin vs. Martians» på flere måter. Spillet lover et satirisk heisatur med en av verdenshistoriens største massemordere som helt.

Å kødde med Stalin er sannsynligvis uproblematisk for de fleste, og når han roterer hoftene til kompromissløs dancemusikk i en av spillets reklamefilmer er det fristende å la seg rive med av det useriøse og latterlige konseptet.

MEN DE SOM søker underholdning i samme gate som «Destroy All Humans!» eller filmen «Mars Attacks!» bør umiddelbart kaldkvele forventningene før de rekker å overtale deg til å betale noe som helst for dette makkverket.

For dette er faktisk et av de verste strategispillene som noen har vært frekke nok til å kreve penger for.

Teknisk sett kan «Stalin vs. Martians» ved første øyekast lure deg til å tro at dette faktisk er et spill og ikke en av førstnevntes sadistiske psykoser.

Men man kan saktens begynne å lure når det massive omfanget av amatørmessig arbeid og tekniske feil begynner å åpenbare seg.

DE TOLV OPPDRAGENE spillet består av er fargerike men lite oppfinnsomme. Strødd rundt på kartet er kjedelige marsboere som bare står og venter på å bli utslettet, og når de først blir angrepet er det ikke mye motstand de gidder å utøve.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vanskelighetsgraden bestemmes av hvor mange fiender som finnes på kartet. Men i tillegg ligger skjulte katastrofer i form av tekniske feil gjemt bak hver sving, og disse gjør enkelte oppdrag klin umulige.

1

DINE EGNE styrker består av de sedvanlige enhetene hentet fra det sovjetiske krigsmaskineriet anno 1942. Du har i hovedsak infanteri og mekaniserte tropper som du kan utvide ved å kalle inn forsterkninger etter hvert som du samler inn penger fra bekjempede marsboere.

For å styre disse troppene får du ingen hjelp fra spillet. Det finnes ingen mulighet for å sortere enheter i grupper eller organisere dem på noen som helst måte.

BARE DET Å markere styrkene dine er en utfordring i seg selv, da du har ingen knapper eller snarveier til å hjelpe deg. Resultatet blir at du samler hæren i en stor klump og marsjerer dem til nærmeste fiende.

Enhetene kommuniserer ikke hva de gjør eller hvor skadet de er. Men å rope repeterende vittigheter som «My name is Ivan, I like you» hver gang du kommer i skade for å trykke på de har utvikleren sørget for å få med.

MELLOM OPPDRAGENE får du servert musikkvideoer inspirert av sovjetisk propagandamateriale, inkludert smått festlige ANJs «Gorbachov» som du kan se gratis på YouTube.

Som alt annet i dette spillet er resten bare pinligheter, og sjansen for at du gidder å spille spillet lenge nok til å oppleve alle er minimal.

OM EN KOMPIS hadde lagd dette spillet alene i løpet av en helg, hadde jeg klart å late som jeg var imponert.

Om spillet hadde vært gratis, hadde jeg klart å le det bort som en dårlig vits.

Hva gikk galt i kampen mellom Stalin og marsboerne?

Men når dette er noe man tar penger for blir det bare fornærmende. Det er teit, kjedelig og kan knapt nok kalles et spill. Styr langt, langt unna for stort dårligere blir det ikke.

«Stalin vs. Martians» selges kun som digitalt nedlastbart spill, listen over utsalgssteder finner du på spillets hjemmeside.