PREGET AV KAMERADERI: En byråkratiseringsprosess av de sjeldne har fratatt den jevne professor enhver formell mulighet for innvirkning, og faglige hensyn må vike, mener kronikkforfatteren.  Foto: Frank Karlsen
PREGET AV KAMERADERI: En byråkratiseringsprosess av de sjeldne har fratatt den jevne professor enhver formell mulighet for innvirkning, og faglige hensyn må vike, mener kronikkforfatteren. Foto: Frank KarlsenVis mer

Hva gikk galt med UiO?

HØYERE UTDANNING: Slik jeg ser det er Universitetet i Oslo rammet av etisk forfall.


I EN RANKING over alle verdens universiteter utført nylig, havnet Universitetet i Oslo (UiO) på en forstemmende 186. plass. Det var til og med langt bak selveste erkerivalen - Universitetet i Bergen.

Sant nok, slike rankinger må tas med en stor klype salt. Sant nok også, UiO har kommet bedre ut av det i andre slike rangeringer.

Likevel, konklusjonen synes å være klar: UiO er avgjort ikke i verdenstoppen. Det er til og med sannsynlig at UiO bløffer når det markedsfører seg som et ledende universitet i Europa. 

HVA ER DET så som eventuelt har gått galt? Å svare på et slikt spørsmål er ikke enkelt, gitt at UiO er et konglomerat av en mengde mer eller mindre autonome fakulteter og institutter som ofte har svært lite felles. Det er derfor kun de færreste gitt å kunne uttale seg generelt om forholdene ved UiO.

Vi andre må nøye oss med å generalisere ut i fra hva vi har erfart i hver vår lille krok.

MIN EGEN DIAGNOSE, les: min egen subjektive og deprimerende sannhet, er at UiO er rammet av en form for etisk forfall. Det består i at det fuskes for mye i faget.

Uttrykt annerledes: UiO som enhet og vi som arbeider der, holder ikke alltid mål, tar ikke alltid på alvor de opphøyde, om enn uskrevne, idealene et universitet er ment å være tuftet på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blant disse er det ett som forekommer meg å være helt grunnleggende, nemlig det som sier at det er kun tillatt å ta faglige hensyn.

DET GÅR blant annet på de enkelte ansattes faglige kompetanse og personlige integritet. Men det går også på arbeidsmiljøet — om det har Helene Uri forøvrig sagt det meste i romans form i «De beste blant oss».

Det går endelig på de uheldige konsekvensene av diverse reformer vedtatt nylig.

ALT DETTE er imidlertid lite målbare og derfor nok en gang subjektive faktorer som det er vanskelig å diskutere uten å havne i en slags insinuerende hengemyr. En kvier seg.

Det er imidlertid ingen unnskyldning for ikke å forsøke. Og for å begynne å nøste et sted - uttrykk som «trynefaktor», vennetjenester og kameraderi hører hjemme her. I praksis at en forsøker på diverse måter å favorisere den/de en måtte stå i takknemlighetsgjeld til eller føle forpliktelser ovenfor, eventuelt den/de en er på bølgelengde med, også politisk-ideologisk.

Dermed framveksten av nettverk, for ikke å si mafialiknende grupperinger i den forstand at en hegner om sitt og sine.
I forlengelsen av dette: særinteressene har fått lov til å blomstre rimelig uhemmet; det gjelder å karre til seg mest mulig. Småkongesyndromet kan en kalle det for. Innenfor min egen fagkrets (historie) er resultatet blitt en kraftig slagside til fordel for nyere norsk historie, hvilket betyr en slags tilbakevending til forholdene på 1960-tallet. Egentlig et skoleeksempel på hvordan en kjører et universitet i grøfta.

HVORDAN BEHANDLER en så de opposisjonelle? Her er det mange typer strategier ute og går. Fryse ut-metoden er den klassiske; de opposisjonelle blir stemplet som mer eller mindre håpløse, umulige, kverulantiske, paranoide eller politisk ukorrekte. Hvis en så «velger» å redusere det undervisningstilbudet disse står for, kan en i annen omgang argumentere for diverse radikale løsninger, som for eksempel det å utradere vedkommendes fagfelt. For så i neste omgang å eventuelt nedlegge den relevante stillingen. 

Her må vi være klar over at på et universitet er det ikke etterspørselen som bestemmer tilbudet - det er omvendt. Studentene, særlig på masternivå og høyere (de nivåene som virkelig teller i den større sammenheng) strømmer naturlig nok til de som har mest å tilby hva gjelder miljø, ressurser og framtidsutsikter, nemlig småkongene.

Det er selvsagt positivt at noen tar initiativ til å bygge opp store bærekraftige miljøer, forutsatt at det virkelig er den faglige tyngden som er utslagsgivende, og ikke effektiv lobbyvirksomhet og annen form for den type manipulasjon universitetspolitikken dessverre åpner for.

DISSE TENDENSENE er blitt kraftig forsterket via diverse «reformer». Det gjaldt visstnok om å ta knekken på professorveldet. I stedet har vi fått klikkveldet og (nok en gang) kameraderiveldet. Det vil si at en har byttet ut et rimelig åpent og flatt system med et langt mer lukket, byråkratisk og hierarkisk. Det er også blitt en enorm forskjell på hvem som har tilgang på informasjon (sjefene) og de (vi) andre som svever i villrede om det meste, inklusive studentenes evaluering av deres (vår) undervisning.

UIO HAR OPPLEVD en byråkratiseringsprosess av de sjeldne - pr. i dag utgjør visstnok de som er ansatt i såkalte ikke-vitenskapelige stillinger 52 prosent, altså mer enn halvparten av alle ansatte. Slik var det avgjort ikke da jeg selv begynte på UiO for 26 år siden. Og jo, byråkratene spiller ofte på lag med de nye sjefene mot den felles fienden, de vitenskapelig ansatte på grasrotnivået. Slik virker det i alle fall.

Det er i det hele tatt blitt attraktivt å gjøre en slags byråkratisk-universitetspolitisk karriere, i motsetning til en rent faglig sådan. En har tatt fra den jevne professor enhver formell mulighet for innvirkning, også hva gjelder faglige forhold som angår vedkommende direkte.
Sjefene har dessuten fått seg tildelt et helt nytt og effektivt redskap i det nye lønnssystemet. I gamle dager var det slik at omtrent alle professorene hadde samme lønn. Nå derimot er forskjellene enorme, visstnok på opptil 15 lønnstrinn. Jeg skriver visstnok, gitt at det dreier seg om et hysj-hysj område hvor det er umulig å verifisere den informasjonen en måtte ha fått her og der.

HVA GJELDER selve ansettelsesprosessen, har manipulatorene lenge hatt mulighet til å, via diverse finurlige regler og bestemmelser, å ansette individer, til og med i fast stilling, uten utlysning og uten bedømmelseskommisjon, altså uten konkurranse.

En annen mulighet er en såkalte skreddersydd utlysning som passer kun på én av de potensielle søkerne. En tredje, og ofte benyttet klassisk mulighet, er å se til at den relevante bedømmelseskommisjonen består av medlemmer som har et spesielt godt øye til lokalmiljøets egen favoritt. En fjerde mulighet er en utlysning hvor en unnlater å poengtere at søkerne må ha sin forskningskompetanse fra det spesialområdet en ønsker å få dekket.

Ikke så at de faglig ansatte ved UiO ikke er kompetente, det er de nok alle som en, om enn ikke alltid på det feltet de er ment å representere og å forsvare. Mange er til og med toppkompetente, men ikke nødvendigvis spesielt godt likt av den grunn. Sjalusien florerer også innen universitetssektoren.

Det eksisterer imidlertid en kategori såkalt «faglig svake vitenskapelig ansatte». Mange enheter (de fleste?) har slike, og alle i nærmiljøet vet hvem de er. De er altså faglig svake, men de kom nå inn likevel.

JEG HAR LAGT MERKE TIL at diverse universitetsansatte har falt for fristelsen til (nok en gang) å framstille seg som ofre for eksterne krefter av typen kapitalisme, markedskrefter, globalisering og så videre. Kanskje har de et poeng for alt jeg vet. Men slike faktorer er alltid lette og takknemlige å ty til.

I denne sammenheng risikerer de å skygge for hva jeg har hevdet ovenfor er UiOs egentlige problem, og som altså er etisk i sin essens.
Forøvrig, dersom kapitalisme betyr konkurranse, kunne jeg personlig godt tenke meg mer av den slags, ikke mindre.