Første klipp: Dette er et av de første offisielle klippene som ble sluppet fra Yorgos Lanthimos «The Killing of a Sacred Deer» under filmfestivalen i Cannes. Video: Element Pictures, A24, Film4, Three Point Capital. Vis mer

Filmfestivalen i Cannes

Hva gjør du når du må ofre et av barna dine?

Familiehistoriene som fortelles under filmfestivalen i Cannes kan knapt kalles idylliske.

CANNES (Dagbladet): Hva gjør du om du må ta livet av kona eller ett av de to barna dine? Det er dilemmaet kirurgen spilt av Colin Farrell får i «The Killing of a Sacred Deer», siste verk fra filmskaperen Yorgos Lanthimos, som deltar i hovedkonkurransen under Filmfestivalen i Cannes. Kirurgen har begått en dødelig tabbe i operasjonssalen, og blir rammet av en forbannelse, der gjengjeldelse kreves: Hvis han ikke tar livet av et familiemedlem, vil de alle dø.

FORBANNET: Nicole Kidman og Colin Farrell i «The Killing of a Sacred Deer».
FORBANNET: Nicole Kidman og Colin Farrell i «The Killing of a Sacred Deer». Vis mer

Det er et surrealistisk premiss med undertoner fra greske myter. Men i filmen brukes det til å si noe om familien. Etter det første sjokket, det første forsøket på å redde de syknende barna, er det moren, spilt av Nicole Kidman, som først foreslår å ta livet av ett av dem. Faren begynner å observere de tre, og spørre seg hvem han er mest glad i. Tilskueren får følelsen av å ha sett en film om hvordan familier ikke er så nære som de tror, og hvordan noen er mer beredte enn andre til å distansere seg fra resten og redde seg selv. Forbannelsen bringer skjevheter som kanskje har ligget der lenge til overflaten.

KRANGLER MED BARNA: Dustin Hoffman og Emma Thompson i «The Meyerowitz Stories (new and selected)».
KRANGLER MED BARNA: Dustin Hoffman og Emma Thompson i «The Meyerowitz Stories (new and selected)». Vis mer

Da Tolstoj hevdet at alle lykkelige familier ligner hverandre, men at alle ulykkelige familier er ulykkelige på sin egen måte, forklarte han samtidig hvorfor familier som ikke er gode steder å være, øver størst tiltrekningskraft på filmskapere og forfattere. Familieproblemer er som en vedvarende kløe; venner kan trekke seg unna hverandre, men familiemedlemmer må forholde seg til hverandre hele tiden. Komplekser, bitterhet, misunnelse og såret stolthet kan putre på svak varme i år etter år.

BORGERSKAPETS DISKRETE UBEHAG: Isabelle Huppert har kustus på familien i «Happy End».
BORGERSKAPETS DISKRETE UBEHAG: Isabelle Huppert har kustus på familien i «Happy End».

Vis mer

Michael Haneke, som har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger, er i Cannes med «Happy End». Isabelle Huppert spiller datteren i en rik familie i Calais, og som bestyrer familiens byggefirma. Under et glinsende og hardt ferniss av borgerlige gode manerer er familien som en militærenhet. Den prektige doktoronkelen har en datter fra et ekteskap med en mer rufsete partner, som han har forlatt og overlatt til en mor uten omsorgsevne, og et hemmelig liv ved siden av familien der han lever ut uortodokse seksuelle behov. At historien foregår i Calais, byen med med den såkalte «jungelen» av immigranter ingen vet hva de skal gjøre med, understreker følelsen av fornektelse og distansering. I «Happy End» er flyktningene for det meste kulisser som den rike familien knapt registrerer. To nordafrikanske hushjelper behandles med vennlighet idet de ikke bare er behagelige. Lidderligheten og hensynsløsheten under en upåklagelig dannet og velkledd overflate er blant Hanekes gjennomgangstemaer, ett som han blant annet utforsket i «Pianolærerinnen».

I «Happy End» forsøkes det igjen iherdig å skyve vekk alt som er heftende eller ubehagelig, noe som for så ressurssterke mennesker i stor grad lykkes — bortsett fra at det altså alltid ligger der og lurer, likevel.

Det gjør amerikanske «The Meyerowitz Stories» til festivalens kanskje mest optimistiske historie på familiens vegne — selv om det er den filmen der det krangles mest høylydt. Komiker Adam Sandler, som de siste årene har gjort seg mest bemerket med komedier så grovkornede at de må regnes som grus, gjør en av sine sjeldne og fine dramaroller som den mislykkede broren i en kunstnerfamilie. Både han og broren, spilt av Ben Stiller, er rasende på den narsissistiske skulptørfaren, spilt av Dustin Hoffman, som aldri har gitt dem anerkjennelsen og omsorgen de har ønsket. Likevel er «The Meyerowitz Stories» en film om hvordan familiekjærligheten likevel ligger der, uutslettelig, også i barn som er sinte på seg selv fordi de ikke klarer å slutte å være glad i faren sin, og ønske at han skal være glad i dem.

Om familien kan være et helvete, er det et du aldri slipper unna. I alle fall ikke i Cannes, der filmfestivalen stadig er begeistret for fortellinger om mødre og fedre, sønner og døtre, som ikke er så begeistret for hverandre.