ENDRING: - Det trengs et politisk initiativ fra landets lovgivende forsamling, fordi deler av barnevernet ikke fungerer slik lovgiver har forutsatt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
ENDRING: - Det trengs et politisk initiativ fra landets lovgivende forsamling, fordi deler av barnevernet ikke fungerer slik lovgiver har forutsatt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Hva gjør myndighetene med kritikken mot barnevernet?

Løsningen på problemene ligger i tverrfaglighet.

Meninger

Dette løsningsforslaget kom fra en deltaker på KIBs (Kompetansenettverk for kvalitet i barnevern) fagkonferanse, med tema «Kvalitet i vern av barn – hva er det?» på Høgskolen i Oslo (OsloMet).

Spaltist

Tore Nyseter

har flere år bak seg i helse- og sosialsektoren og offentlig forvaltning. Han er nå pensjonist, og har skrevet boka "Velferd på avveie". Han sitter i Det sentrale eldreråd i Oslo kommune.

Siste publiserte innlegg

På programmet var det spennende innlegg fra ulike profesjoner, som barnehagelærer, barnevernsleder, helsesøster, advokat, sakkyndig psykolog, statsviter, og en kliniker og forsker. Behovet for tverrfaglighet var mye av gjennomgangsmelodien. Barnevernsproblemer er så sammensatte, kompliserte og individuelle at ingen enkeltprofesjon bør hanskes med dette alene.

Utilstrekkelige faglige utredninger gjør også at rettssikkerheten til foreldre og barn blir svekket, når de mest kompliserte sakene skal avgjøres i fylkesnemnd og rettsapparatet. Det gjør at også rettsanvendelsen ikke blir god nok. Med andre ord: det er sammenheng mellom god faglig utredning og behandling, og rettssikkerhet.

Barnevernets største problem, slik det fremkom på konferansen, er at behovet for tverrfaglighet ikke er satt i system, verken utdanningsmessig eller organisatorisk. Dette ble også formidlet til statssekretæren i barne- og likestillingsdepartementet som var til stede.

Men først litt om KIB, som er et nystartet tverrfaglig kompetansenettverk for kvalitet i barnevern. Organisasjonen er i ferd med å finne sin form, og har allerede markert seg med å avgi flere høringsuttalelser til barne- og likestillingsdepartementet og til Stortinget, samt flere artikler i ulike media.

Henvendelsen til Stortinget viser til en rekke uttalelser fra tunge aktører i det offentlige, som dokumenterer alvorlige mangler ved rettssikkerheten og kompetansen i barnevernet. Det gjelder fagmiljøer, Riksrevisjonen, Statens helsetilsyn, Barnevoldsutvalget, Den europeiske menneskerettsdomstol, FNs barnekomité, Europarådet, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, Redd Barna, Barneombudet og forskningsrapporter.

Det er grunn til å merke seg at den kritikken som disse tunge aktørene beskriver og dokumenterer ikke reflekteres i dokumenter og årsmeldinger fra ansvarlig fagdepartement og direktorat. Derfor trengs et politisk initiativ fra landets lovgivende forsamling, fordi deler av barnevernet ikke fungerer slik lovgiver har forutsatt.

For å bruke et kjent begrep fra barnevernet, «akuttvedtak», peker KIB på at barnevernet trenger et politisk akuttvedtak, og at Stortinget nå må ta grep for å få deler av barnevernet på rett kjøl. KIBs anbefaling er at det tas initiativ til opprettelse av en uavhengig Barnekommisjon (Barnevoldsutvalget foreslår noe tilsvarende) med mandat til å gjennomgå barnevernets totale situasjon og organisering.

Det gjenstår å se om Stortinget er villig til å ta et slikt initiativ. Barnevernets arbeid er krevende og sammensatt, og krever kunnskap fra flere fagområder og disipliner. At løsningen på problemene ligger i tverrfaglig kompetanse høres både riktig og fornuftig ut. Men sett i et historisk perspektiv er dette ingen ny tanke. Hvis man ser på de viktigste reformene som har påvirket velferden de siste 45 år, vil man se at tverrfaglighet, samarbeid og samordning var det bærende ideologiske og faglige grunnlaget for de store reformene som ble gjennomført på 1970-80 tallet.

Dette fikk politisk gjennomslagskraft gjennom en rekke utredninger, og Stortinget vedtok en midleritidig lov om plan og forsøk i helse- og sosialsektoren for å teste ut nye samarbeidsformer og organisatoriske løsninger. Det førte til etablering av flere helse- og sosialsentra hvor helsetjenesten og sosialtjenesten, inklusive barnevernet, skulle fungere som en helhet.

Dette ble en stor utfordring for et oppsplittet byråkrati og tjenesteapparat, og ikke minst for de yrkesgrupper som hadde vært vant til å leve sitt eget liv, og som nå måtte gå inn i en integrert enhet. Men mange entusiaster bidro til å drive fram slike sentra, og ikke minst den tverrfaglige organisasjonen «Norsk forening for barne- og ungdomspsykiatrisk teamarbeid», som besto av bl.a. barnevernsfolk, sosionomer, lærere, jurister, psykologer, spesialpedagoger, leger og universitetslektorer. Foreningen hadde et eget integreringsråd hvor det faglige utgangspunktet var at barn og familier som sliter med sine liv må bli møtt med summen av den kunnskap og kompetanse som faggruppene representerte. Dermed oppsto det en bærende ideologi om samarbeid, som preget deler av helse- og sosialtjenesten på den tiden.

Dette lot seg lettere gjennomføre i oversiktlige lokalsamfunn og kommuner. Men hovedproblemet viste seg å ligge i det oppsplittede statlige systemet og departementene. Det gjaldt også utdanningssystemet som ikke var moden for en slik reform. Det førte til at også yrkesgruppenes fagorganisasjoner var tilbakeholdne med å gå om bord i en slik reform. Angsten for fagets identitet ble truende. På dette tidspunkt dukket også samfunnsmedisinen opp som en egen spesialitet hvor formålet var å se samfunn og helse i sammenheng. Den senere samhandlingsreformen bygger på mye av den samme ideologi.

Barnevern handler også om helse. Men hvor lenge var Adam i paradis? Helse- og sosialsentrene forsvant. De ble aldri evaluert, så vi har ingen dokumentasjon på hvorfor dette ikke kunne gjennomføres permanent. Men konklusjonen synes å være at alle ville samordne, men ingen ville samordnes. Både det oppsplittede byråkratiet og profesjonene bidro til at disse gode intensjonene rant ut i sanden.

Det er mange som hevder at profesjonsmotsetningene er større i Norge enn mange andre land, og som derfor representerer en barriere. Grunnen til at jeg nevner dette lille historiske tilbakeblikket er at når de gode ideene og intensjonene om tverrfaglig samarbeid og samordning dukker opp igjen på nytt, er det viktig å kjenne til hva som har skjedd tidligere. Den som ikke kjenner historien står i fare for å gjenta den. Barnevernet må reorganiseres og omstruktureres slik at tverrfaglig kompetanse kan bli anvendt og rettssikkerheten sikres. Dette gjelder tusenvis av barn og familier. Dette er ikke bare lønnsomt for de som sliter med sine liv, men er også i høyeste grad samfunnsøkonomisk lønnsomt. Derfor lytt til KIBs råd og sett i gang med en reformprosess som sikrer god tverrfaglig hjelp og rettssikkerhet for disse utsatte gruppene. Utsatte barn har ingen tid å miste.