Hva gjør regjeringen?

Norge har muligheten til å ta initiativet til en progressiv avgiftsmodell i global målestokk der de rikeste menneskene i den rikeste delen av verden betaler, skriver Atle Sommerfeldt.

DET NORSKE utenriksdepartmentet ar-rangerer i morgen og onsdag en internasjonal konferanse om globale solidaritetsavgifter. En liknende konferanse ble holdt i Paris i fjor, der UNITAID, et fond på 3 milliarder dollar som skal bidra med lavprismedisiner for hiv/aids, tuberkulose og malaria, ble lansert. Fondet finansieres av en beskjeden flyavgift - verdens første solidaritetsavgift - innført av Frankrike 1. juli 2006. Tanken er at denne solidaritetsavgiften skal komme i tillegg til bistand, og Kirkens Nødhjelp anser den derfor som et verdifullt bidrag i kampen mot fattigdommen. Norge er president i ledergruppen for globale finansieringsmekanismer og spørsmålet er om vi evner å innfri forventningene om Norge som foregangsland innen bistand og solidaritet. Nå like før konferansen er det få tegn til at Norge vil legge et innovativt forslag på bordet.Norge har allerede bestemt å ikke følge Frankrikes eksempel og innføre en solidaritetsavgift på flybilletter. Norge innfører i disse dager i stedet en solidaritetsavgift på CO2-utslipp fra fly, men dette er i realiteten ingen ny avgift. Den finansieres med penger fra den eksisterende CO2-avgiften på innenlands flytrafikk. En avgift som i dag går rett i statskassa, og som i hovedsak er ment som en miljøavgift. Det er vel og bra at disse pengene nå går til utvikling, men Kirkens Nødhjelp er skuffet over at regjeringen ikke makter å ta steget fullt ut ved å innføre en helt ny avgift, slik Frankrike har gjort. Regjeringen har her valgt minste motstands vei ved at avgiften ikke engang representerer noen betydelig utvidelse av den eksisterende CO2-avgiften.

KIRKENS NØDHJELP vil foreslå at regjeringen benytter seg av sin nøkkelrolle under konferansen og innfører en fullstendig ny solidaritetsavgift på valutatransaksjoner. Noen vil hevde at Norge minst av alt trenger flere skatter og avgifter. Dette er i seg selv et legitimt argument, men dette dreier seg om en global solidaritetsavgift som vil representere en videreføring av den skandinaviske velferdsmodellen på globalt nivå. Det er ikke snakk om ytterligere skattlegging av vanlige lønnstakere i Norge. Det er derimot snakk om at Norge har muligheten til å ta initiativet til en progressiv avgiftsmodell i global målestokk der de rikeste menneskene i den rikeste delen av verden betaler. Norge står utenfor Euro-sonen og har derfor mulighet til å innføre denne avgiften uavhengig av EU. Norge slipper da problemer med ESA, slik Norge hadde i forbindelse med diskusjonene rundt flyskatt på internasjonale reiser.

REGJERINGEN HAR i Soria Moria-erklæringen sagt at de vil «gå foran for internasjonale avtaler om nye globale finansieringskilder som kan medvirke til omfordeling og styrking av FN-institusjonene [deriblant] avgift på valutatransaksjoner». Dette har ennå ikke blitt til reell politikk. Både AP og SV har siden 90-tallet frontet Tobin-skatten og i sine partiprogram forpliktet seg på å jobbe for denne saken. Senterpartiets Åslaug Haga har også fremmet denne saken i Stortingets spørretime (2002). Mye av motstanden har dreid seg om skepsis mot å legge begrensninger på handelen med valuta. Den nevnte solidaritetsavgiften på valuta representerer dermed en gylden kompromissmulighet for alle parter. SVs Bjørn Jacobsen lovte senest i 2005 (i Klassekampen) at SV ville kjempe for denne saken dersom de kom i flertallsposisjon på Stortinget sammen med AP og SV. Finansdepartmentet med Kristin Halvorsen i spissen burde ikke ha noen betenkeligheter med å introdusere denne typen solidaritetsavgift.

DET ER PÅ alle måter strategisk riktig med en solidaritetsavgift på valutamarkedet. Valutamarkedet er en av de få delene av finansmarkedet som per i dag ikke avgiftsbelegges nasjonalt, og representerer dermed det som må til for å innføre en innovativ solidaritetsavgift. Dette markedet har ekspandert 120 ganger sin egen størrelse siden 1970-tallet og bonuser og lønnsnivå har ekspandert i samme takt. Derfor vil det være etisk riktig at banker og store selskaper i dette markedet må betale en liten del av prisen for globaliseringen som de selv tjener på. Også dagens valutatransaksjoner overvåkes, slik Kirkens Nødhjelp har fått merke ved overføringer til Cuba. Bistandsmidler stoppes når de skal utbetales i dollar til regimer som USA boikotter. Denne kontrollmuligheten må nå brukes til noe mer konstruktivt - nemlig en global solidaritetsavgift på valuta.

DET ER LIKEVEL noen som vil hevde at dette minner om Tobinskatt og er skeptiske til skattlegging som legger begrensninger på fri flyt av valuta. Forslaget som det siste året har vært fremmet av internasjonale forskere og organisasjoner, Currency Transaction Development Levy (CTDL), er kun en light versjon av den tradisjonelle Tobinskatten. Det foreslås en unilateral valutahandelsavgift på 0.005 prosent. Denne solidaritetsavgiften representerer ingen betydelig hindring for flyten av valuta, ved at den er så lav at den knapt merkes. Likevel vil en slik avgift potensielt kunne, bare ved å skumme fløten av valutamarkedet, generere hundrevis av milliarder dollar som desperat behøves dersom fattigdom skal gjøres til historie. En slik avgift vil i Norge generere rundt 1,3 milliarder kroner i året. Ifølge internasjonalt anerkjente økonomer, ved London School of Economics er dette i høyeste grad unilateralt gjennomførbart ved hjelp av den teknologien vi i dag besitter. Ved å innføre en slik solidaritetsavgift kan Norge (sammen med Frankrike) starte en dominoeffekt. Norge må derfor så snart som mulig nedsette en komité for å utrede en slik solidaritetsavgift.