Hva gjør vi med dr. Sandsdalen?

Den store norske etikk- og verdidebatten som nå proklameres fra regjeringen, vil bli preget av et praktisk kasus Kristelig Folkeparti ikke hadde forutsett, og som kan komme til å overskygge de rundere og mer «samlende» problemstillinger initiativtakerne formodentlig har ønsket å belyse.

Ankesaken mot dr. Christian Sandsdalen kan utløse dette tiårets mest intense moraldebatt. Mens byrettssaken om legens dødshjelp kom noe brått på våre rikssynsere sist høst, har man nå fått summet seg. Rapporter og litteratur blir saumfart, interessegrupper ruster seg og media er bedre skolert etter 14 dager med sakkyndige vitneprov og advokat Frode Sullands glitrende forsvarsprosedyre i Oslo byrett. Når den splittende abortkampen endelig var kommet på betryggende avstand, kunne neppe noen aktuell sak være mer ubeleilig for Kjell Magne Bondevik enn en spektakulær samfunnsdebatt hvor kristenfolket nok en gang er forpliktet til å opptre i samlet flokk - med bedehusfolket i første frontlinje.

Parallellen med abortdebatten på 60- og 70-tallet er interessant, både fordi den i likhet med eutanasidebatten skapte en særdeles uforsonlig strid med klar livssynsbasis, og fordi motstanden den gang som nå i mindre grad var prinsipiell enn emosjonell. For hva var det man egentlig kjempet om i det ansvarlige og sentrale politiske miljø? Det var slett ikke om abort i realiteten kunne utføres, men om kriterier og fremgangsmåte. Skulle det være en nemnd eller ikke? Hvem skulle bestemme?

Debatten om dødshjelp er langt på vei identisk: Følelsene og ordbruken er opphetet. «Vi tar avstand fra eldredrap,» skrev Dagen i Bergen. «Eutanasi er mord,» stod det på plakatene utenfor kongresshotellet da Human-Etisk Forbund arrangerte et seminar om dødshjelp. Men også i dette spørsmål står de tyngste aktører i virkeligheten så nær hverandre at en analytisk logiker vil ha vanskeligheter med å finne moralfilosofiske skillelinjer. Det reelle sammenfallet er både praktisk og prinsipielt:

I praksis gis det aktiv livsforkortende behandling ved alle sykehus. For å unngå debatt om den såkalt «passive» dødshjelp, som jeg mener i mange tilfelle må side-stilles med «aktiv» dødshjelp rent moralsk, vil jeg her først og fremst nevne den aksepterte praksis å legge pasienter i koma under en smertefull døds-kamp. Her er det ikke snakk om at behandlingen kanskje forkorter livet. Man vet at den gjør det. «Langsom eutanasi,» kalte den australske legen Philip Nitschke denne form for livsavkorting i et foredrag i London sist høst. Denne metoden medfører at døden inntreffer etter ett eller flere døgn.

Om tilhengere og motstandere av eutanasi i praksis forholder seg ganske likt til dødshjelp i krisesituasjoner, er det vel så interessant at de samme parter også prinsipielt langt på vei er enige. For det første er hovedbegrunnelsen for den passive, langsomme og aktive eutanasi som regel den samme: Det er etisk riktig å hindre unødvendig lidelse, selv om dette forkorter livet. Dette prinsipp bekreftes også indirekte av de offentlige myndigheters juridiske vurderinger, ikke bare i de to saker som nylig er behandlet i vårt rettssystem, men av rettspraksis over hele verden. Legene Stein Husebø og Christian Sandsdalen ble begge i samsvar med vår arkaiske straffelov av 1902 ansett skyldige i overlagt drap på sine pasienter, men ingen av dem ble straffet. Riksadvokaten og Kongen gav Husebø påtaleunnlatelse, og Sandsdalen fikk ikke engang en betinget straff i byretten. Uansett hva lagmannsretten i neste omgang vil komme til, er det åpenbart at påtalemyndigheten, Kongen og norske dommere aksepterer at det finnes tilfelle av «drap» som er av en slik art at straff ikke er en rimelig reaksjon. Dette er jo nettopp hva vi «tilhengere» også mener. Verken mer eller mindre - rent prinsipielt. Den lille praktiske forskjellen er at noen av oss mener at leger i slike tilfelle også burde slippe den påkjenning tiltalen og rettssaken innebærer, og heller få sine saker prøvet av et kompetent juridisk og medisinsk organ, som kunne utøve kontroll og fatte vedtak uten å rasere legens integritet. Dersom en slik prøving avslørte uansvarlig opptreden, måtte legen selvsagt ta sitt oppgjør i retten.

De seriøse motstanderes grunnleggende holdninger illustreres også av et retorisk knep jeg har benyttet meg av i flere offentlige debatter om dødshjelp, bl.a. i Ullevål sykehus' store auditorium sist høst. Auditoriet var smekk fullt av leger og sykepleiere fra flere helseinstitusjoner. Inge Lønning og jeg var innledere, og det er ingen overdrivelse å si at Lønning hadde forsamlingen på sin side. Jeg har aldri møtt en så massiv kritikk av mitt ståsted. I innspurten så jeg meg nødt til å spille ut mitt trumfkort og spurte: Hvor mange er det i denne forsamling som mener at legen Stein Husebø burde fått en straff i stedet for en påtaleunnlatelse? Bare fire hender ble rakt i været, noe som likevel var en klar rekord. I løpet av flere års debatt hadde jeg inntil da bare registrert en eneste hånd.

Mitt poeng er: Hvis dagens virkelighet - praksis og grunnholdninger - er tilnærmet slik jeg har skissert, hvorfor kan vi ikke bevege oss ut av skyttergravene og samtale på sivilisert vis? Det vil si at motstanderne må slutte med å skremme med Nazi-Tyskland, og tilhengerne bør innrømme at utglidningsfaren er reell og må tas på alvor. Vi må innse at vi befinner oss i et felt med ytterkanter på begge sider, på samme måte som i abortspørsmålet. Men det faktum at indiske mødre fjerner sine pikefostre, rokker ikke ved det syn at kvinner i vårt land må ha rett til å velge abort innenfor de grenser som er bestemt i vår lov.

Etter min mening er det uansvarlig av våre politikere og medisinere å avstå fra å åpne for en konstruktiv nytenkning når det gjelder dødshjelp, og man kan undres om Philip Nitschke kan ha rett når han i sitt foredrag i London sa at grunnen til denne passiviteten er at det ledende samfunnssjikt ikke opplever dette som deres problem. De vet at når nøden er størst, er hjelpen nærmest. De har alle en lege i familien eller venne-kretsen som kan gi råd og resepter. Behovet for samfunnsregulert dødshjelp er et klasseproblem, sa Nitschke. Det er lastebilsjåfører og fattige enker som bønnfaller ham om hjelp til å dø, og som i altfor mange tilfelle dør på uverdig vis.

I debatten som vil blomstre opp, vil vi ganske snart få oppleve at dødshjelpmotstanderne vil stille opp «livshjelp» som det humane alternativ. Hospice-bevegelsens omsorgsfulle dødsklinikker blir pekt på som løsningen, med menneskelig varme og god smertebehandling. Det er å håpe at dødshjelpdebatten vil klarlegge den uverdige forsømmelse vi har gjort oss skyldige i på dette felt, og at omsorg ved livets slutt må bli et tema i helsedebatten. Forholdene ved mange av våre syke- og pleiehjem er makabre. Men det vil uansett alltid være noen døende som ikke kan hjelpes i terminalfasen. Angst, kvalme og intense smerter gjør hvert sekund uutholdelig. Vår prinsipielle holdning kan ikke basere seg på at de fleste kan hjelpes med smertestillende medisiner. Respekten for enkeltindividet må også gjelde de få.