Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva gjør vi nå?

Hvordan styres alle de som nå skal igang med å «gjenreise» de ødelagte katastrofeområdene i Asia?

NÅR DE UTENLANDSKE turistene er fløyet tilbake til sine hjemland, starter et nytt oppdrag for «det internasjonale samfunn». De skal bidra til å «gjenreise» en hel liten verdensdel som har gjennomlevd et ødeleggende historisk tidsskille. Det er brent fast i de berørtes erindring på en måte som vil styre mye av deres senere handlinger. Materielt har ødeleggelse i tillegg skapt en ny plattform for sosial og økonomisk utvikling. Disse to forholdene, opplevelsen og det materielle livsgrunnlaget, danner rammene for all ekstern gjenreisningsinnsats.

GJENREISNING ER et refleksivt prosjekt. Det er et fremtidsprosjekt som refererer til en tilstand som har vært, til «tidligere levde liv», eller i materiell forstand, «tidligere materielle vilkår». Men enhver ser nå at den sør-asiatiske turistbransjen hviler på mer enn gjenoppbygde hoteller. Og enhver ser at å gjenskape katastrofeofres «tidligere liv» er et umulig, ja, hensynsløst prosjekt. Vi står med andre ord overfor en utfordring som på en grunnleggende måte knytter seg til vår evne til å endre handlingsmønster i samsvar med de refleksjoner vi gjør over egne erfaringer. Katastrofeopplevelsen kan gi mening til andre handlingssett enn det utenforstående, full av giverglede og gode intensjoner, umiddelbart ser. Disse motsetningene kan komme til å prege gjenreisningsarbeidet ettersom innsatsen i stor grad vil være styrt av utenlandske midler forvaltet gjennom en utenlandsk virkelighetsforståelse, av «vestlige refleksjoner» - og ikke tuftet på konkrete erindringer om stedet eller den umiddelbare fortid.

BOSNIA-HERZEGOVINA er deler av en annen region som er gjenreist i samsvar med en «utenlandsk virkelighetsforståelse». I over 10 år har milliarder blitt satt inn i et velment forsøk på å gjenskape landets «tidligere multietniske liv».

Men krigen skapte nye erfaringer som la grunnlag for nye forestillinger - og gjorde mange tidligere handlinger og holdninger meningsløse. For mange fikk «hjemstedet» også en ny betydning ved at krigen hadde gjort det umulig å fortsatt livberge seg der. Like fullt insisterte for eks EU på at støtte bare skulle tilkjennes de som gjenreiste husene sine på de gamle grunnmurene. Til tross for gode intensjoner, internasjonalt nærvær og betydelig finansiell innsprøytingene, - ingen kan vel i dag si at resultene av den internasjonale innsatsen har vært en entydig suksess. Antakelig står hvert 5. internasjonalt finansierte bolighus tomt i Bosnia i dag. 25.000 tomme hus. Og økonomien er fremdeles i stillstand.

ÅRSAKEN LIGGER I to forhold. 1) Gjenreisningen har skjedd på utsiden av landets egne institusjoner og uten å styrke landets sosiale kapital. Man har ikke tatt konsekvensene av at gjenreisningen er tuftet på egne erfaringer. 2) Man har oversett gjenreisningens egen dynamikk. I stedet for å styrke landets egen produksjonskapasitet, har man finansiert import av både kapital- og forbruksvarer i et omfang som har styrket de omkringliggende landenes næringsliv, og gjort Bosnias handelssituasjon vanskeligere.

Og forklaringen? Den individualiserte bistanden. De siste dagenes rapporter fra Asia har på en intens måte gjort det klart at det er «enkeltskjebner det dreier seg om». Nødhjelpens rasjonale ligger i å redde liv og lindre smerte. Det skjer ved at det fordeles mat, vann, medisiner, klær, telt og denslags til det enkelte nødstedte individ.

MEN SLIK NØDHJELP forordnes egentlig bare i den første, og ofte forbausende korte, akuttfasen. Det som skjedde i Bosnia (og som har tendens til å skje overalt) at man fortsatte å praktisere en individualisert bistand lenge etter at nødhelpsfasen var over. Man ga bort boliger som om det var ulltepper, til tross for at et hus koster godt over tusen ulltepper. Ettersom man ikke rådde over midler nok til å gjenoppbygge alt som var ødelagt, var det noen som fikk, mens andre fikk lite eller ingenting. Utlendingene bestemte. Slikt fortærer heller enn styrkes et lands sosiale kapital, en sann knapphetsressurs ved gjenreisning av samfunn i krise. Når man i tillegg nesten overså boliggjenreisingas samfunnsmessige utviklingskraft, kan dette vanskelig forklares på annen måte enn at innsatsen først og fremst skulle kompensere for den overlast hver enkelt bosnier hadde vært utsatt for. Den var ikke i samme grad rettet mot å gjenreise samfunnsdynamikken. Det kan være noe av årsaken til at Bosnia som nasjon, snart 10 år etter Dayton, fremdeles ikke har klart å reise seg.

KAN GJENREISNINGEN i Bosnia avgi strategiske signaler med relevans for innsatsen i Sør-og Sørøst-Asia? For noen må bestemme hvordan man skal bruke de milliardene som skal inn i katastrofeområdene. Hva er vurderingsgrunnlaget? Hva vet man om forholdet mellom innsats og resultat?

Med den kjennskap jeg selv har både til regionen og til gjenreisninga av Bosnia, tør jeg peke på følgende tre forhold:

Områdene må ikke oversvømmes med snille penger. En kontant-økonomi skapt av utenlandske gavepenger gir grobunn for utstrakt korrupsjon, det vrir markedene og skrur prisene i været. Derimot må produksjonslivet styrkes, spesielt innenfor sektorer som kan gi arbeid til de rammende, og som produsere varer for gjenreisningsarbeidet, dvs. fiskerier og byggevareindustrien. Den økte etterspørselen - og prisveksten - i byggevaresektoren nødvendiggjør også slik innsats. Dessuten har denne sektoren spesielt stor sysselsettingseffekt.

Det må utvikles mer dynamiske former for økonomiske overføringer, former som gjør det mulig for de rammede å foreta strategiske livsvalg på grunnlag det de har gjennomlevd og de fremtidsmuligheter de selv ser. Det betyr i realiteten en form for skadeserstatning i kombinasjon med former for mikrokreditt.

FNs bosettingsorganisasjon Habitat må styrkes slik at de kan bistå med fysiske planleggingen og organisering av gjenoppbyggingen av de uformelle områdene langs strendene der fattigfolket bodde. Om noen få uker vil de første skurene igjen være på plass. I mellomtiden har man en historisk mulighet til å gi slumbeboerne en reell sjanse til å bedre sine kår. Men både planleggingskompetanse og lokal plankapasiet må styrkes. Betydning av denne innsatsen kan ikke overvurderes. I dette ligger også en forutsetning om at ansvaret for prosjektgjennomføring må - reellt - overføres til lokale, representative organ. Slik sikrer vi rom for lokaler prioriteringer tuftet på egne erfaringer og egne erkjente mål. Slik sikrer vi langsiktige virkninger av innsatsen.

I EN VERDEN som bokstavelig har rast sammen for millioner av fattige, skal vi være ytterst forsiktig med å prøve å prosjektstyre en gjenreisning som i den grad vil være tuftet på livserfaringer skapt før, under og etter denne historiske katastrofen. Utenforstående kan legge på bordet erfaringer fra andre gjenreisningsarenaer, bistå med relevant kompetanse og nødvendige økonomiske ressurser.

Gjenreisningen må lokalbefolkningen stå for selv.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media