BOTANISK DIKTNING: Vanessa Diffenbaugh har skrevet en snedig roman, med det victorianske blomsterspråket som hovedtema. Foto: ASCHEHOUG
BOTANISK DIKTNING: Vanessa Diffenbaugh har skrevet en snedig roman, med det victorianske blomsterspråket som hovedtema. Foto: ASCHEHOUGVis mer

Hva gjør vi når språket ikke strekker til?

Vi sier det med blomster, ifølge forfatteren Vanessa Diffenbaugh.

ANMELDELSE: Jeg kan av og til bli så imponert over hvilke kuriositeter forfattere kan bruke som utgangspunkt for en roman. Det blir jeg med Vanessa Diffenbaughs «Blomstenes hemmelige språk», som på en nokså snedig måte innlemmer både attenhundretallsromantikk og gotisk drama.     

Her har Vanessa Diffenbaugh brukt det såkalt victorianske blomsterspråket som grunntema.

Blomstersymbolikk
Språket ble utviklet under den knipske Victoria-tiden, der alt som ikke kunne sies med ord, ble sagt med blomstersymbolikk: Røde roser for kjærlighet, gule for utroskap, rosmarin for erindring, akeleie for svik, lavendel for mistro, og så videre.    

I seg selv er det et så vakkert språk - og en så god idè - at mye er gjort i denne boka, som handler om verstingen Victoria.

Hva gjør vi når språket ikke strekker til?

Hun ble forlatt av sin mor ved fødselen, og i en alder av ni har hun bodd i trettito hjem. Da kommer hun til Elisabeth. Også her forventer hun å bli avvist. Det vil si, også her planlegger hun å gjøre seg så umulig at hun ikke kan bo der. Men Elisabeth er ikke som de andre. Hun er taus, tilgivende, fjern, ulykkelig. Hun snakker ikke så mye, men lærer Victoria alt som kan sies ved hjelp av blomster.  

Grusom hemmelighet Romanen veksler i tid. Noe grusomt skjedde den gangen som gjorde at Victoria som attenåring står alene i verden. Hun får jobb hos en blomsterhandler, og viser seg å være så begavet at hun snart blir uunnværlig. Ved et tilfelle møter hun mystiske Grant på blomstermarkedet. Han kjenner henne fra gammelt av, og ganske langsomt avdekkes hva som skjedde den gangen.    

Den norske tittelen kunne med fordel vært mindre bestselgeraktig, og mot slutten tar Diffenbaugh litt av i skildringen av den emosjonelt skjøre Victoria.

Men inntil da er det en vakker, delvis realistisk og hjerteskjærende skildring av et ødelagt barnesinn.

Spørsmålet er om sår kan leges. Eller om det virkelig er sånn at «Syklusen vil fortsette. Løfter og svik. Mødre og døtre. I det uendelige.»