Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Hva gjør vi når vi mister 170 000 oljejobber?

Kanskje sentralbanksjefen kan hjelpes oss med å få oljedebatten på riktig kurs?

BREMSE: Å sette bremsen på for norsk sokkel vil definitivt koste oss. Men det kan også være verdt det, skriver Anderas Økland. Her ser man en offshore-arbeider på Edvard Grieg-plattformen. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix
BREMSE: Å sette bremsen på for norsk sokkel vil definitivt koste oss. Men det kan også være verdt det, skriver Anderas Økland. Her ser man en offshore-arbeider på Edvard Grieg-plattformen. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix Vis mer
Kommentar

Debatten om oljenæringen er i ferd med å bli den heteste i norsk politikk.

Forrige store brannfakkel kom fra Oslo Høyre, som forrige måned gikk inn for vern av Lofoten, Vesterålen og Senja og å flytte den såkalte iskanten sørover.

I andre fylkeslag har tunge Høyre-navn tatt til orde for det samme, men tapt debatten i salen.

Det største regjeringspartiet er i bevegelse, og ikke alle er like fornøyd.

IKKE MINST GJELDER det distriktsminister Linda Hofstad Helleland. Helleland, som også er leder av Høyres programkomité, har brukt sine første uker som statsråd til å raljere mot det hun kaller «venstresidens oljepolitikk».

Det tegnes en virkelighet hvor det bare finnes to standpunkter: Ja eller nei til oljen.

En noe uventet påminnelse om hvorfor dette ikke fungerer fikk vi forrige uke av sentralbanksjef Øystein Olsen.

OGSÅ I ÅRSTALEN torsdag var oljebransjen tema, og sentralbanksjef avsluttet med å minne om at omstillinger tar tid:

«Så lenge utviklingen i retning av en mindre oljeavhengig økonomi kan skje gradvis, får næringslivet muligheter til å tilpasse seg. Kommer det brå endringer i rammebetingelser eller politikk, blir utfordringene mye større.»

MED DET BERØRTE Olsen noe vi ikke har vokabular for å diskutere ordentlig i Norge, at det er forskjell på om oljenæringen forsvinner gradvis eller over natta.

Isteden dreier debatten seg om ubegrenset tilgang på leteområder eller nedstenging av sokkelen. Om penger eller klima og miljø. Om ja eller nei til oljen.

Det kommer i veien for en viktig debatt om hvilken styring vi skal ta over omstillingen.

Å SETTE BREMSEN på for norsk sokkel vil definitivt koste oss. Men det kan også være verdt det.

For som sentralbanksjefen understreket, det spiller også en rolle hvor gradvis vi går fra et samfunn hvor 170 000 jobber i oljenæringen til et samfunn hvor nesten ingen gjør det.

Raske skift i teknologi og politikk utenfor landegrensene kan få stor betydning for norske arbeidsplasser, og gjøre stor skade på norsk økonomi.

HVOR BRÅTT ET SKIFTE kan komme ble tydelig da sentralbanksjef snakket om klima.

Da var den ellers så pålitelige sentralbanksjefen overraskende upresis:

«Alvoret ved klimaendringene synker inn hos stadig flere. Hvis verden skal nå målene i Paris-avtalen, må utslippene av karbon ned. Forbruket av fossile brensler, herunder olje og gass, må i så fall reduseres.»

Nylig sendte Norge inn våre forsterkede klimamål for 2030 til FN.

Vi skal kutte mellom 50 og 55 prosent innen 2030.

BYTTET JOBB: Audun Askeland forlot en jobb i oljenæringa til fordel for elektrisk småbåtproduksjon i Florø. Sammen med kollega Sten Ingve Hellevang tar han Dagbladet ut på en prøvetur i det som skal være verdens raskeste elbåt. Reporter / Video: Lars Eivind Bones Vis mer

I 2050 SKAL nærmest alle utslipp være borte. Det er det som er poenget med Paris-avtalen: Verden skal ikke lenger redusere utslipp, vi skal kutte alle.

Når dette synker inn hos den norske sentralbanksjefen, og resten av verden, kan ting gå svært raskt.

I dag er det norsk politikk at størrelsen på oljenæringen i hovedsak skal være opp til utviklingen på verdensmarkedet, og at norsk økonomi skal være sårbar for slike brå endringer.

Opponerer man mot dette, blir man øyeblikkelig lest inn i det tradisjonelle mønsteret: Man sier nei til oljen.

SKAL VI LYKKES med omstillingen, må debatten isteden over i to spor. Vi skal selvfølgelig fortsatt diskutere om oljenæringen bør begrenses av klima- og miljøhensyn.

Det handler blant annet om synet på hva som er effektiv klimapolitikk, synet på hvilket ansvar vi har for utslipp utenfor våre landegrenser og ikke minst hvor raskt fram vi skal gå i klimapolitikken.

Men vi må også kunne snakke om hvor mye kontroll vi skal ta over tempoet.

En gradvis utfasing kan komme ved å sette bremsene på nå. Men den kan også komme ved at det stimuleres til å hente ut de siste dråpene etter at verden egentlig har fått nok av norsk olje og gass. Eller ved en kombinasjon av disse to.

STORT OLJEFUNN: Equinor melder om et nytt olje- og gassfunn 3,2 kilometer sørvest for Fram-feltet på et sted hvor havdybden er 350 meter. Video: Equinor Vis mer

HVOR LENGE VI skal ha en oljebransje er et spørsmål om klima og miljø. Om den skal fases ut gradvis eller ikke, er et spørsmål om næringspolitikk. Finansdepartementet presenterte i fjor sin nye makroøkonomiske modell NORA.

Modellen skal brukes til å analysere virkningene av den økonomiske politikken på mellomlangsikt, altså over flere år.

Da Norges Bank skulle gi sine innspill, var et av dem at modellen på sikt må gjøre det mulig å planlegge for en tid hvor oljenæringen fases ut. Omstillingen blir trolig den største strukturelle endringen i norsk økonomi dette århundret, enten den skjer brått eller gradvis, nå eller når siste dråpe er tømt.

I Finansdepartementet og Norges Bank er man i ferd med å ta dette innover seg.

Men det er velgerne og politikerne som tar avgjørelsene. De diskuterer fortsatt ja eller nei til oljen.

En vellykket omstilling krever at vi har en politikk både for når oljenæringen skal fases ut og hvor gradvis det skal skje. Foreløpig er debatten isteden polarisert og ensporet.

Hele Norges coronakart