Hva gjør vi uten Økokrim?

I Dagbladet fredag 29.1.99 hadde Henrik Steen en kronikk med overskriften «Hva gjør vi med Økokrim?», hvor han retter sterk kritikk mot enheten. Vi i Økokrim må selvsagt finne oss i å bli vurdert mht. hvordan vi utfører våre oppgaver.

Men en slik vurdering må baseres på hva Økokrim faktisk står for, og ikke et slikt vrengebilde av enheten som Steen søker å tegne. Kronikken er til dels ord for ord en gjengivelse av en artikkel Steen skrev i Økonomisk Rapport i februar 1997. Påstandene blir ikke riktigere av å gjentas i dag.

Økokrim ble opprettet i 1989 ut fra en erkjennelse hos myndighetene av at politiet manglet kompetanse til å behandle komplekse økonomiske straffesaker. I Økokrim behandles sakene av tverrfaglige etterforskingsteam, hvor personer med både juridisk, politifaglig og økonomisk ekspertise inngår. Tverrfaglighet og høy kompetanse er en forutsetning for å trenge inn i de ofte kompliserte problemstillingene som sakene reiser. Statsadvokatene leder etterforskingen, for å sikre at den skjer mest mulig målrettet i forhold til de bevistemaene som er rettslig relevante, og at de rettssikkerhetsgarantiene som er nedfelt i lovverket følges. Tilsvarende organisasjonsmodell finnes bl.a. i England, Danmark og Sverige.

Økokrim skal etterforske de store, vanskelig og/eller prinsipielle straffesakene på sitt område. Men det er ikke Økokrims oppgave å behandle all økonomisk kriminalitet eller miljøkriminalitet i landet. Økokrim driver derfor en utstrakt virksomhet med kompetansehevende tiltak overfor lokale politidistrikter for å gjøre hele politiet best mulig rustet til å bekjempe disse kriminalitetsformene. Samtidig gir Økokrim bistand til lokalt politi i arbeidet med konkrete saker. Økokrim utarbeider hvert år en virksomhetsplan, hvor målene fastsettes i samråd med Riksadvokaten og Justisdepartementet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Økokrim hadde som mål i 1998 å oppklare minst 70% av sakene som anmeldes til enheten. Oppklaringsprosenten ble på 84,2. De uoppklarte sakene gjelder i det alt vesentlige saker som er henlagt etter bevisets stilling.

Økokrims mål for gjennomsnittlig saksbehandlingstid var i 1998 på 450 dager. Den gjennomsnittlige behandlingstiden ble på 277 dager.

Det var videre et mål for Økokrim i 1998 å oppnå fellende dommer i 95% av de sakene som ble ført for retten. Hver tiltalepost teller som én sak. Domfellelsesprosenten ble på 81. At målet ikke ble nådd i 1998, skyldes i det alt vesentlige en del frifinnende poster i to større økonomiske straffesaker, hvor det likevel ble idømt fengselsstraffer på henholdsvis 3,5 og 2 år.

Det er liten tvil om at politiets muligheter for å bekjempe økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet er blitt radikalt forbedret etter at Økokrim ble etablert. Vi arbeider samtidig kontinuerlig med å bedre kvaliteten på alle deler av vår virksomhet. Vi lytter gjerne til konstruktiv kritikk. Henrik Steens kronikk inneholder imidlertid i så måte intet bidrag. Kronikken er spekket med feil og misforståelser:

1. Steen skriver: «Den fullstendige frifinnelsen av Torstein Moland nylig er bare en siste i en rekke indikasjoner på at grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper ikke sitter i ryggraden hos Økokrim.» Det gis her inntrykk av at Moland ble frikjent etter tiltale av Økokrim. Dette er galt. Moland ble etterforsket av Økokrim for mulig skatteunndragelse i den såkalte Airbus-saken. Men saken mot Moland ble henlagt etter bevisets stilling.

2. Steen skriver: «Bak etiketter som 'Airbus-saken' og 'Intersport-saken' skjuler det seg ekte mennesker som urettmessig blir brennemerket for livet.» Deretter navngir han åtte angivelige «Økokrim-ofre». Igjen gis det inntrykk av at det dreier seg om personer som Økokrim har reist straffesak mot, men som er blitt frifunnet. Men av de åtte gjelder dette bare to personer. Sakene for to av de andre ble henlagt. Av de øvrige fire er tre domfelt til ubetingede fengselsstraffer og én vedtok et forelegg. Mener Steen at disse straffereaksjonene var uriktige, og hva bygger han i så fall det på? For øvrig må man undre seg over hvorfor Steen, som angivelig er opptatt av problemet med brennemerking av mennesker, offentlig navngir personer som tidligere har måttet tåle mer enn nok av belastende medieomtale.

3. Steen skriver: «Økokrim skryter av en oppklaringsprosent på over 80 prosent. Et slikt utsagn er villedende. Dette er Økokrims domfellelsesprosent. Tallet sier ingenting om alle sakene som blir henlagt underveis.» Her roter Steen fatalt, jf. om disse begrepene foran.

4. Steen skriver: «Det mest unike ved Økokrim er at institusjonen i påtaleinstruksen i 1989 ble gitt både etterforsknings- og påtalefunksjon. Endringen i påtaleinstruksen Æ...Å innførte en radikalt ny ordning i Norge: Mens etterforskning og påtale stort sett har vært holdt separat mellom politi og påtalemyndigheter, er statsadvokatene ved Økokrim gitt ansvaret for både etterforskningen og har generell påtalekompetanse for hele landet. Det mangler bare at de er dommere også.» Steen avslører her åpenbare huller i sine kunnskaper om norsk politi. I Norge er påtalemyndigheten integrert i politiet og er ansvarlig for den etterforskingen som politiet foretar. Dette har vært ordningen helt siden straffeprosessloven av 1887 ble vedtatt. At påtalemyndighetens representanter i Økokrim er ledere av etterforskingen, er derfor ikke unikt. I hele 75- 80% av det totale antall saker som politiet etterforsker, treffes påtaleavgjørelsen av den påtalejuristen som er etterforskningsleder. Steen må gjerne mene at det bør være et skille mellom politi og påtalemyndighet i Norge, selv om dette hittil ikke har vært myndighetenes holdning. Men Steen har et fullstendig skjevt utgangspunkt for sitt engasjement i denne debatten.

5. Steen skriver: «Det kan høres utrolig, men påtalemyndigheten Økokrim befinner seg mildt sagt stadig i gråsoner av loven.» Utsagnet harmonerer kanskje ikke helt godt med Steens påstand tidligere i kronikken om at «det er ingen kunst å ha høy domfellelsesprosent så lenge alle mindre og opplagte saker kjøres for retten». For øvrig vil saker på Økokrims ansvarsområder ofte gjelde overtredelse av særlovgivning om f.eks. regnskap, finansiering, konkurranse eller verdipapirhandel. På slike områder er det ikke uvanlig at det reiser seg nye prinsipielle rettsspørsmål, som det er helt legitimt å få prøvet for domstolene.

6. Steen skriver: «Etterhvert er det mange ansatte i Økokrim uten politibakgrunn Æ...Å Det virker som om de mangler erfaring til å stille spørsmål som: Når jeg vet at det gis fengselsstraff i relativt små narkotikasaker, er det da rimelig å henlegge så mange konkurssaker? Eller omvendt: Skal jeg foreslå en bot på 30 000 kroner for en mindre momsunndragelse, som det aldri er gjort noe for å skjule, når et innbrudd med tilsvarende gevinst aldri oppdages?» Men denne typen vedtak tilligger det påtalemyndigheten å treffe, ikke etterforskere med økonomibakgrunn, som Steen feilaktig tror. Dessuten kan politiet selvsagt ikke unnlate å forfølge et forhold fordi man ikke makter å oppklare alle lovbrudd som skjer.

7. Steen skriver: «Økokrim har lagt seg til en del andre uvaner også. For eksempel legger de ransakinger og pågripelser til fredag ettermiddag når det er vanskeligst å få kontakt med advokat, slik at mistenkte kan holdes i arrest hele helgen før forhørsretten åpner mandag.» I 1998 foretok Økokrim 12 pågripelser. Tre av disse skjedde på fredager. Pågripelse på fredager er altså ingen vane hos Økokrim. Når dette innimellom skjer, er begrunnelsen som regel at dette tross alt vil være mindre belastende for den siktede enn om man skulle slå til på en vanlig virkedag med fravær fra arbeidet eller problemer for næringsdriften som følger.

Henrik Steen liker åpenbart ikke Økokrim, uvisst av hvilken grunn. Det er dessuten vanskelig å få øye på om han i det hele tatt er opptatt av det problemet som økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet utgjør. Heldigvis er det mange i dette landet som ikke deler en slik holdning, og som erkjenner at man står overfor betydelige problemer bl.a. i form av unndragelse av skatter og avgifter fra fellesskapet og konkurransevridning i næringslivet. Uten Økokrim vil kriminalitetsbekjempelsen på dette området bli betydelig svekket.