FRANSK: Kinofilmen «Lumière! Eventyret begynner» handler om filmens «fødsel og barndom». Norgespremieren er 17. november. Video: Fidalgo Vis mer

Anmeldelse film «Lumière! Eventyret begynner»

Hva gjorde de aller første menneskene som ble filmet?

Den elegante «Lumière! Eventyret begynner» peker på finessene i de første filmsnuttene vi har.

FILM: Det er frapperende å se på, det er det. Det som vises frem, er blant de aller første filmopptakene av levende mennesker, mens de jobber, mater babyen sin, ser på et dampskip, eller spiller skuespill i bittesmå komedier. Noen skotter sjenert mot kameralinsen. Andre overspiller.

Lumière! Eventyret begynner

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Thierry Frémaux

Skuespillere:

Div.

Premieredato:

17. november 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Lumière! L'aventure commence

Se alle anmeldelser

Dokumentaren «Lumière!» består av 108 av de nesten femten hundre småfilmene som ble laget av den moderne filmteknologiens fedre, brødrene Louis og Auguste Lumière, og medarbeiderne deres, i de ti årene mellom 1895 og 1905. Alle snuttene er på femti sekunder, som var maksimalt av det som var mulig, men likevel har de sine egne fortellinger og sin egen dramaturgi.

Filmen er regissert av Thierry Frémaux, som er mest kjent for å være den mangeåringe sjefen for filmfestivalen i Cannes, men som på si driver et Lumière-museum i brødrenes hjemby, Lyon. Gjennom «Lumière!» står Frémaux selv for den entusiastiske fortellerstemmen, den som påpeker det teknisk sofistikerte i komposisjon og belysning. Han forklarer at Lumière-skildringen av en dampbåt som forlater kaia mens publikum vinker, ble kopiert av James Cameron da han laget «Titanic» omtrent hundre år senere.

Få tilfeldigheter

Og dette er kjernen i Frémaux’ argument, som han legger overbevisende frem: At Lumière-brødrene ikke bare var oppfinnere og underholdere, men selvstendige kunstnere, som aldri nøyde seg med å sette opp kamera og la det gå. Oppmerksomheten henledes hele tiden til alt som ikke er tilfeldig: Buen i en gate eller en elv, der kameraet er posisjonert både for å fange opp grasiøse linjer i landskapet og for å få med seg alt som skjer. Hva angår det som er etablert som verdens første filmscene, der arbeiderne forlater Lumière-fabrikken, forteller Frémaux at det finnes tre versjoner, øyensynlig laget som stadige forbedringer av originalideen. To av dem avsluttes med en hestevogn. Det vi ser, er levd liv, men også svært iscenesatt liv, laget for å oppnå et bestemt uttrykk og en bestemt effekt. Så snart det er mulig å gjengi det som skjer, med lyd og bilder som beveger seg, begynner også manipulasjonen.

Kler av kolonistene

Filmene er vakre og fascinerende, og Frémaux er en god guide, som peker ut stadig nye, interessante detaljer. Så er han kanskje også vel innforstått. «Lumière!» består bare av de 108 snuttene, med Frémaux’ stemme og Camille Saint-Saëns romantisk innsmigrende musikk satt til. Her er ingen snakkende hoder eller støyende intermezzoer. Det er rent og smakfullt gjort. Men det skaper også følelsen av å være i en boble. Seere uten forhåndskunnskaper vil savne at Lumière-brødrene plasseres i tid og rom, savne å få vite mer om bakgrunnen, tankene og personligheten deres. Medarbeidere med tilknytning til Lumière som sleper med seg kameraet til Russland, Tunis og Vietnam blir nevnt med navn, men hvem de var og hvordan de begynte å jobbe med brødrene, nevnes ikke.

Opptaket fra Vietnam er ellers et fascinerende vitnesbyrd om hvordan filmopptak kan få forskjellige betydninger i ulike epoker. Scenen der to velstående britiske kvinner står og kaster småmynter ut på gårdsplassen, og morer seg over å se unge vietnamesere kravle rundt på plassen for å plukke den opp, var kanskje ikke så oppsiktsvekkende den gang da — men fremstår, som Frémaux påpeker, fra vårt ståsted som et forferdende vitnesbyrd om kolonitidens små og store undertrykkelser. Filmens nøkterne dokumentasjon blir også noe man ikke kan unnslippe.