Hva gjorde Gro med oss?

Sosiologen Dag Østerberg fylte nylig 60 år, og ga samtidig, sammen med Håvard Nilsen, ut ei bok som fortjener langt bedre kritikk enn den har fått i Dagsavisen og Dagbladet. I form er den et bidrag til vurdering av Gro Harlem Brundtlands politiske innsats.

Men samtidig er den en nærgående, helhetlig analyse av det norske samfunnet akkurat nå. Og ikke minst: skarpsindige observasjoner og innsikter formidles på en mønstergyldig måte.

Litteraturen om vår statsminister fram til oktober 1996 er ikke mye å bli klok av. Vi har på den ene side hennes egen biografi, nå i to bind, som er av liten verdi som grunnlag for en vurdering av hennes innsats. Historikeren Kåre Lunden har sammenliknet bd. 1, «Mitt liv», med Sverres saga: Sverre forteller hva han har gjort, redigert slik at leseren skal trekke den konklusjon at Sverre var en stor konge. Brundtland er mindre subtil: Boka er full av gjengivelser av andres eksplisitte positive vurderinger av hennes innsats. Og på toppen av det hele: Hun var en mester i å bruke sin posisjon til å skaffe seg kontroll over nettopp de kommentatorene som hun i biografien bygger bildet av seg selv på: Noen fikk komme i hennes nærhet i uformelle sammenhenger, men ikke den som i sin journalistikk var kritisk til det statsministeren foretok seg. - Denne maktteknikken ga rikelig uttelling, som f.eks. boka «Makt og mannefall» av Steinar Hansson og Ingolf H. Teigene. Den kunne godt ha vært skrevet av henne sjøl. Typisk er alle de avsnittene som begynner med de feil og svakheter som hun er blitt tillagt, og som forfatterne deretter bruker flere sider på å bortforklare eller transformere til positive dyder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nilsens og Østerbergs bok er av en annen gehalt. Mens så vel hovedpersonen sjøl som hennes fanklubb aldri skiller mellom hennes personlige egenskaper og det prosjekt som hun brukte sin formidable arbeidskraft til å gjennomføre, er det nettopp det som foregikk av fundamentale endringer i samfunnet under hennes ledelse som opptar disse forfatterne. At hun gjennomførte det programmet som Kåre Willoch måtte oppgi i 1986, har vært sagt før, på mange måter, av hennes motstandere og rivaler til høyre og venstre. Det mest interessante ved «Statskvinnen», er den betydning hennes person hadde i denne prosessen. Her kommer professor Østerberg og hans medarbeider henne nært inn på livet. Men det er ingenting privat med det nærgående bildet som forfatterne tegner, de er bare opptatt av Gro H. Brundland som sosial person, ikke som «individ».

Som Arbeiderparti-statsminister i Norge var hun den første med akademisk utdannelse. Men hun var også den første med bakgrunn i den øvre middelklassen. Kontrasten mellom hennes oppvekst og ungdom og det vi vet om biografiene til Nygaardsvold, Gerhardsen, Torp, Bratteli og Nordli kunne ikke ha vært større. Men samtidig representerer hun noe viktig og allment: For samtidig som arbeiderbevegelsen i sin beste fase løftet kroppsarbeiderne opp mot borgerskapets materielle og utdanningsmessige nivå, representerte den for svært mange også veien ut av arbeiderklassen. Leder-veteranenes barnebarn vokser nå stort sett opp slik Gro H. Brundtland gjorde det, samtidig som klasseforskjellene blir stadig større i vårt land. Alle som har råd til det, skaffer seg dyre symboler på at de tilhører borgerskapet, samme hvordan besteforeldrene skaffet seg utkomme.

Men hennes borgerlige habitus innebar selvfølgelig et problem da hun ble leder av et parti med DNAs tradisjoner og selvforståelse. Med sin bakgrunn kunne hun ikke velge et uttrykk som Thorbjørn Berntsens eller Yngve Hågensens. Hun måtte forene to verdener: den borgerlig-akademiske som hun kom fra, med kulturen i den bevegelsen som hun skulle lede. «I begge oppleves tilstedeværelsen av de kulturelle trekk fra den motsatte leir som mangler i et ellers helhetlig og fullstendig regnskap. Hun er et solid reservoar av symbolsk kapital, men deler av hennes sterke sider anerkjennes ikke som gangbar mynt i de to verdener hun ferdes i.» (s. 35)

Forfatterne forklarer svært mye av Gro H. Brundtlands uttrykk med denne tvetydigheten, dette dilemmaet, det problemet hun hadde med å forene de to verdener. Det gjelder f.eks. hennes særegne «svevende og uklare» snakkemåte, «med bisetninger som aldri blir fullført, men avløst av nye bisetninger i en vedvarende ordstrøm», slik den f.eks. er overstadig morsomt eksponert av N. Chr. Geelmuyden. «Men hva om Gro H. Brundtland egentlig snakket godt - situasjonen tatt i betraktning?» spør Nilsen og Østerberg. Denne anmelderen husker meget vel hennes første ryddige taler i Stortinget, og hennes klare, entydige og effektive argumentasjon i f.eks. abortsaken. Hennes talevansker begynte da hun skulle tale på vegne av den bevegelsen som hun hadde arvet, og hennes sosiale og politiske ambivalens ble akutt: «Hun får vanskelig for å snakke rett ut, fordi hun kvier seg for å si sin mening. Det gjelder å ikke støte noen retning eller fraksjon; ved en uovertruffen ullen talestrøm får alle parter inntrykk av en viss støtte fra henne, hun kan på denne måten bli et samlende midtpunkt. Hun er nettopp ikke den som «skjærer gjennom», men «brobyggeren», som hun betegner seg selv. Hun antyder gjennom sine dulgte talemåter et fremtidig fellesskap, en kommende enighet som aldri kommer. Slik beveger partiet seg gjennom denne endringstiden, slik skifter partiet ham, mens en ubestemmelig diskurs, Gro Harlem Brundtlands diskurs, tildekker det som skjer.» (s. 75)

Denne lille boka er samtidig en lett tilgjengelig samfunnslære for voksne. Den inneholder utrolig mye god folkeopplysning, f.eks. om forholdet mellom markedet og andre styringssystemer. Det er lett å skape enighet om at markedet bør bestemme priser og lønninger, for ellers får vi svartebørs, mangelvarer og arbeidsledighet. Men det som ligger i tussmørke er makthaveres manipulasjon av dette allvise og pr. definisjon rettferdige markedet, f.eks. ved å sørge for at det aldri er full sysselsetting. - Den som leser det forfatterne skriver om forholdet mellom sosiologiens klassiske begrep gruppe og Sartres serie , vil huske det for alltid, som den femgangen vi lærte i småskolen: Gruppen har felles interesser, som en familie eller en dugnadsgjeng som har en jobb å gjøre. Hvert medlem er en ressurs og et omsorgsansvar for de andre. En ansamling av mennesker i drosjekø er noe fundamentalt annet: Alle ønsker i egen interesse de andre (det Sartre kaller «helvete») fanden i vold. - På denne måten får forfatterne fram viktige, og lett oversette implikasjoner av slike endringer som at en solidarisk lønnspolitikk avløses av tendenser til individuelle kontrakter: Det skaper andre forutsetninger for samfunn at de som før var med i faglige fellesskap blir konkurrenter og rivaler, som kan underby og overby hverandre.

«Historien er en konsekvens av menneskenes handlinger, og ikke av deres planer,» sa Adam Ferguson. Gro Harlem Brundtland har neppe noen gang planlagt det Norge som hun etterlot seg. Men hun har - med sine politiske handlinger - mer enn noen andre bidratt til at dette samfunnet får stadig mindre karakter av «gruppe», og stadig mer karakter av «serie».