KRIMDEBUTANT: Sonja Holterman er journalist, blant annet med bakgrunn fra Dagbladet. Hun kommer greit fra debuten som krimforfatter, men heller ikke mer, mener anmelderen. Foto: JURITZEN FORLAG
KRIMDEBUTANT: Sonja Holterman er journalist, blant annet med bakgrunn fra Dagbladet. Hun kommer greit fra debuten som krimforfatter, men heller ikke mer, mener anmelderen. Foto: JURITZEN FORLAGVis mer

Hva har likestillingsombudet med hekser å gjøre?

Krimdebut med høyt tempo.

ANMELDELSE: Omslaget på journalist Sonja Holtermans krimdebut «Presteskapet» innevarsler en temmelig spektakulær og fantasifull historie: «Planen var bra. Den var perfekt. Likestillingsombudet først. Så heksene,» står det over et dunkelt bilde av en kappekledt mann.

Spørsmålet man stiller seg er selvsagt hva likestillingsombudet har med hekser å gjøre, og svaret man får er heller uklart.  

Høyt tempo

For å ta det beste først. Holterman har skrevet en tempofylt historie, og skapt en hovedperson som riktignok minner mistenkelig om mange andre krimheltinner, men som likevel fungerer godt som motor i teksten.

Likestillingsombudet omkommer i en brann, og det viser seg at brannen er påtent. Krimjournalist Ira Torgrimsson og hennes narkomane venn Lars vikles inn i historien, og etterforsker hendelsene parallelt med politiet.

Hva har likestillingsombudet med hekser å gjøre?

Sporene leder mot en gammel bok om hekseprosessene på 1600-tallet, samt en gruppering fedre som har mistet foreldreretten til sine barn. Ikke overraskende ligger Ira og Lars hele tiden ett skritt foran politiet, noe som skal vise seg å være farligere enn de aner.  

Tilfeldigheter

Det hele går for så vidt opp til slutt, men ikke uten at forfatteren tvinges til å konstruere litt for mange tilfeldige begivenheter som ikke glir inn som noen naturlig del av historien.

Det finnes også et fortidsnivå her. Det handler om Johanne Pedersdatter som blir brent på bålet i Stavanger på 1600-tallet, men forfatteren klarer ikke å skape noen indre sammenheng mellom denne historien og nåtidshistorien.

Språket er effektivt nok, men ellers temmelig flatt og uten evne til å styrke stemningene i fortellingen. Unntaket er passasjene der den forrykte Peder Palladius reflekterer over sitt liv. Der er det både nerve og presisjon.