ALBUM: Musikken til Wilco har riktignok alltid hatt elementer av country i seg, men bandet har motsatt seg merkelappen. La det ikke være noen tvil om at bandets 12. studioalbum er country, sjøl om det kan diskuteres hvor country det er!
«Cruel Country»
Wilco
Country
«Wilco goes country.»
Ikke bare spiller de musikken, de omfavner sjangeren og formelig kjæler med den. «Cruel Country» er et album om Amerika på sitt beste og mest grusomme. Eller som Jeff Tweedy synger i tittellåten: «I love my country / stupid and cruel / red, white and blue». Men er 21 låter - på bandets første dobbeltalbum siden 1996 - overdose? Svar kommer.
Alternativ country
Wilco har alltid gått sine egne veier. Etter de to første albumene, country- og countryrockpregete «A.M.». (1995) og doble «Being There» (1996), har bandet først og fremst vært alternativt. De er selve definisjonen på alternativ country, eller No Depression, som sjangeren ble kalt i noen år - etter en sang av The Carter Family, som også var tittelen på debutalbumet til Tweedys forrige band Uncle Tupelo - før man fant ut at man like godt kan kalle det americana. On nå er ringen sluttet.
Eksperimentelt
Fra The Loft i Chicago har bandet gradvis utvidet soundet i mer eksperimentell retning. Det startet med gjennombruddet «Summerteeth» i 1999 (sekser i Dagbladet), og manifesterte seg med det jubilerende mesterverket «Yankee Hotel Foxtrot» (2002), der «lydarkitekt» og «pling-pong-sjef» Jim O-Rourke kom på banen. En ny sekser!
Men siden noen av deres fineste øyeblikk er sterkt countryinspirerte låter som «Far, Far Away» og «Forget The Flowers» fra «Being There» og «California Stars» fra det første samarbeidsprosjektet med Billy Bragg der de satte melodier til uutgitte Woody Guthrie-tekster, «Mermaid Avenue» (1998), bør det ikke komme som en overraskelse at de nå altså gir ut et countryalbum.
Også det forrige albumet, «Ode To Joy» (2019), hadde myke countrylåter,. men her går de hele distansen. Og det er klart, å gå fra en og annen countrylåt til å fylle et dobbeltalbum med 21 av dem, overveiende akustisk, er et gigantisk steg!
Anmeldelse: I toppform
Spilt inn live
En annen endring som også er markant på «Cruel Country» er tekstene. Vi forstår umiddelbart hva Jeff Tweedy ønsker å formidle, han som ellers er kjent for til dels kryptiske tekster. Det er Wilcos kanskje mest «normale» album, også musikalsk.
Også innspillingsformen er annerledes. For første gang på mange år har de seks sittet sammen i studio og spilt inn hele albumet live, nesten uten overdubs. Det blir mer levende og sjarmerende, med noen små feil her og der. «Det er rotete. Litt som demokrati», som Tweedy sier til Rolling Stone Magazine.
Liv og død
«Cruel Country» handler om liv og død og mye imellom. «Hearts Hard To Find» er en ærlig innrømmelse fra Tweedy:
«I don't mind when certain people die
I can't cry
I wonder why
I could lie and say it makes me sad
There's something wrong with me
Maybe I'm just bad
My hearts hard to find sometimes
Oh, I lose it all the time»
«A Lifetime To Find» er et annet spor som kretser rundt døden. Oppnådde jeg det jeg ville i dette livet?
Episk
Ingen av låtene er mer country enn den første singelen, honky tonk-inspirerte, twangy, hjerte-smerte-dynkede «Falling Apart (Right Now)», som kunne vært spilt inn i Nashville på 60-70-tallet, fulgt av den flotte balladen «Please Be Wrong», mens åtte minutter lange, pianodrevne og episk anlagte «Many Worlds» er den som bryter mest med konseptet og minner om de siste albumene til Wilco. Cosmic country kalles det gjerne. Vi er i det som er albumets beste del, midtpartiet.
Mykere
Jeff Tweedy synger mykere enn vi kanskje er vant til. Men hvordan har han klart å «stagge» supergitarist Nels Cline, som bare er forsiktig til stede her? Han preger gjerne konsertene med sitt eminente gitarspill, som når han gjør en av de flotteste gitarsoloene som er spilt (på «Impossible Germany»). Det blir derfor interessant å se hvor mye av materialet fra «Cruel Country» som blir med til scenen. Det får vi vite når Wilco lørdag 11. juni spiller på festivalen Loaded på Kontraskjæret i Oslo. Det er fjerde stopp på verdensturneen.
Overdose?
Så til svaret på spørsmålet innledningsvis: Ja, denne anmelderen mener det er en overdose. 77 minutter er too much. Wilco-soundet er definitivt der, likevel er det for mange låter her vi kunne vært foruten. De skygger litt for de virkelig gode låtene, som riktignok også er rikelig til stede her.
Det er selvfølgelig et «luksusproblem» med tanke på at det er 21 av dem, men «Cruel Country» ville nok blitt enda bedre om det var redigert ned til et enkelt album.
* 20-årsjubileet for «Yankee Hotel Foxtrot» markeres i september med utgivelse av sju forskjellige utgaver av albumet, den mest «ekstreme» er en gedigen boks med 82 tidligere uutgitte spor på elleve vinylplater pluss en cd og et radio- og konsertopptak m.m..
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
