KRANGLER OM BAGATELLER: Verbalt har han kanskje vunnet de siste to debattene med Romney, men han har opptrådt på en måte som ikke minner mye om den verdighet, det storsinn og den idérikdom som vi forbinder med han som kandidat i 2008, skriver artikkelforfatteren. Foto: Charles Dharapak / AP / NTB Scanpix
KRANGLER OM BAGATELLER: Verbalt har han kanskje vunnet de siste to debattene med Romney, men han har opptrådt på en måte som ikke minner mye om den verdighet, det storsinn og den idérikdom som vi forbinder med han som kandidat i 2008, skriver artikkelforfatteren. Foto: Charles Dharapak / AP / NTB ScanpixVis mer

Hva har skjedd med Obama?

Dette enorme politiske talentet som skulle løfte nasjonen ut av polarisering og smålig taktikkeri, bedriver nå en valgkamp blottet for de positive fremtidsperspektiver.

Barack Obama er uten tvil en av de største intellektuelle begavelser som har innehatt presidentvervet. Sjelden har en presidentkandidat skapt slik entusiasme og optimisme som Obama gjorde under valgkampen i 2008. Trolig må man tilbake til John F. Kennedy for å finne en parallell i så måte. En politiker med minoritetsbakgrunn som snakket om samhold og om behovet for å mobilisere det amerikanske kollektivet for å ta tak i de store utfordringene som USA stod overfor, hadde også en spesiell appell og troverdighet.

Og da Obama 20. januar 2009 ble innsatt som USAs 44. president fortsatte han å snakke om at tiden for barnslig småkrangel var over og at man nå skulle tømre sammen brede politiske allianser for å få USA ut av det økonomiske uføret man hadde havnet. Innsettelsesdagen var også preget av en helt unik atmosfære av stolthet over at USA hadde fått sin første svarte president, og av et oppriktig ønske om at Obama skulle lykkes som gikk langt utover det demokratiske partiets rekker. 

Når man derfor ser hvordan president Obama opererer i årets valgkamp blir man trist. For dette enorme politiske talentet, og denne presidenten som skulle løfte nasjonen ut av polarisering og smålig taktikkeri, bedriver nå en valgkamp blottet for de positive fremtidsperspektiver. I stedet søker han å bli gjenvalgt med en negativ personrettet kritikk av sin motkandidat, og henfaller ikke sjelden til demagogisk krangel om bagateller.

Verbalt har han kanskje vunnet de siste to debattene med Romney, men han har opptrådt på en måte som ikke minner mye om den verdighet, det storsinn og den idérikdom som vi forbinder med han både som kandidat i 2008 og ved starten av hans presidentgjerning. Eller slik han for eksempel fremsto da han mottok fredsprisen og holdt en av sine mange ytterst innsiktsfulle taler. Når man sammenligner 2012 utgaven av Obama med den vi lærte å kjenne i 2008 minner det hele nesten om en gresk tragedie. Kanskje vinner Obama gjenvalg, men måten han eventuelt vinner på vil trolig gjøre at han lett kan bli en «lame duck»-president omtrent fra dag en. Hvordan kunne dette skje? 

USAs økonomiske problemer er opplagt en forklaring. Obama overtok en skakkjørt økonomi som til tross for hans bestrebelser fortsatt befinner seg i en dyp bølgedal. Dette gjør det vanskelig for presidenten å drive en positiv valgkamp bygd på oppnådde resultater. Det er heller ingen tvil om at republikanerne tidlig bestemte seg for å gjøre sitt beste for å sparke bein på Obama og alle hans forsøk på tverrpolitisk samarbeid, noe som har forsuret den politiske atmosfære betraktelig.

Men en del av svaret finnes også hos Obama selv. Nesten alle bøker om presidenten beskriver en politiker som synes å trives best i eget selskap, som monopoliserer beslutningsprosessen, og som synes å føle en direkte aversjon mot nødvendigheten av daglig direkte kontakt med de andre aktørene i Washingtons intrikate beslutningsprosess. Man får også inntrykk av at Obama synes å mangle de lederpsykologiske evner som er nødvendig for å sette et positivt preg på sine politiske omgivelser. Det er dette bildet av presidenten som trer frem i blant annet Bob Woodwards siste bok, «The Price of Politics».

Muligens har denne mangel på evne til, og appetitt på, det politiske spillet etter hvert satt sitt preg på Obama, og gitt presidenten en røff fremtoning. Men kanskje finner vi det meste av svaret på forvandlingen av Obama i et amerikansk politisk system som ikke lenger verdsetter kompromissbyggere, men ideologer. Et system der pengene og en personfokusert medieverden gjør sitt beste for å male talenter i filler, og som skremmer kompetente og kunnskapsrike personer bort fra i det hele tatt å engasjere seg i politikken.

Forklaringen på hva som har skjedd med Obama er trolig sammensatt, men man frir seg ikke fra tanken om at dette er et symptom på at noe er grunnleggende galt med amerikansk politikk, og at dette over tid vil ha konsekvenser ikke bare for USA selv men også dets posisjon i verdenspolitikken. 

Følg oss på Twitter