Anmeldelse: Norah Jones - «Begin Again»

Hva har skjedd, Norah Jones?

Går nye veier på sitt sjuende soloalbum.

UTFORDRER: Norah Jones' første album på tre år er en samling singler og unnspilte spor som viser henne fra en mer eksperimentell side. Foto: Clay Patrick McBride
UTFORDRER: Norah Jones' første album på tre år er en samling singler og unnspilte spor som viser henne fra en mer eksperimentell side. Foto: Clay Patrick McBrideVis mer

«Begin Again»

Norah Jones

4 1 6

Pop/jazz/americana

2019
Plateselskap:

Blue Note / Capitol / Universal

«Går nye veier på variert – og ujevnt – album.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Med «fattige» sju spor som klokker inn på 29 minutter er «Begin Again» nærmest som et minialbum å regne.

Hva har skjedd med artisten med ni Grammy-priser og over 50 millioner solgte plater? Tre år gamle «Day Breaks» var 49 minutter med musikk. «Foreverly», det ikke veldig vellykte duettalbumet med Billie Joe Armstrong fra Green Day (2013), der de tolket The Everly Brothers-albumet «Songs Our Daddy Taught Us» , klikket inn på 46 minutter.

Uten å bli altfor opphengt i lengden, snakker vi om en god, gammeldags låttørke her?

Variert

«Begin Again» er et meget variert - og ujevnt - album. Det føles også ganske tungt å fordøye - for eksempel sammenliknet med crooneralbumet «Day Breaks». Det trenger tid.

Det første kan nok blant annet forklares med at det er tre produsenter inne i bildet. Ved siden av henne sjøl dreier det seg om Thomas Bartlett (to) og Wilcos Jeff Tweedy (to). De har også deltatt på låtskriversiden på «sine» låter.

Dessuten er «Begin Again» et album som består av singler og uutgitte låter hun har spilt inn for Blue Note-labelen som - kanskje i utgangspunktet - ikke var ment for et album. Hun ville prøve ut nye ting - og rapporterer at hun koste seg med det.

Eksperimenterer

Bartlett, også kjent som Doveman, har jobbet med artister som Sufjan Stevens, The National, St. Vincent, Antony and the Johnsons og Martha Wainwright - ingen av dem maistream-artister. Det passer Norah godt, hun har ofte gått egne veier og likt å eksperimentere. Og «Begin Again» er ganske langt unna hitlåter som silkemyke «Come Away With Me» og «Don't Know Why», begge fra debuten i 2002.

Sånn sett er tittelen «Begin Again» forløsende. Det er hennes mest eksperimentelle album, en reise hun startet med «The Fall» i 2008, og hun skal ha for at hun våger å utfordre. Det er noe befriende over det. Men en ny start?

Far og sønn Tweedy

Du kan annamme at Jeff Tweedy har mer enn en finger med i spillet på lett «klimprende» «A Song With No Name» - til og med i måten Norah synger på. Hans andre som produsent, «Wintertime», har mer av americana-feelingen vi kjenner fra Tweedy på sitt mest tilgjengelige. Han spiller gitar/bass og har med sønnen Spencer Tweedy på trommer ved siden av Norahs piano. Dette er kanskje låten på dette albumet (den eneste?) som kan håpe på radiospilling.

Tweedy har slått seg opp som en habil produsent etter hvert, etter jobber for blant andre Mavis Staples og Richard Thompson ved siden av sitt eget band, Wilco, og egne soloalbum.

Jazz-anslag

Albumet åpner med «My Heart Is Full», en forsiktig, lett elektronika-dusjet inngang til et åpent musikalsk univers som dyrker det eksperimentelle, samtidig som det er mye av Norah i det.

Den påfølgende tittellåten har et tydelig jazz-anslag, særlig i Norahs bastante pianospill og eminente Brian Blades lekende og pulserende trommer. Her er Norah sjøl produsent, akkurat som på påfølgende «It Was You». Det er en melodiøs, slepende affære, med orgel og blåsere som krydder ved siden av et lettere pianoanslag fra Norah sjøl. Dette er Norah slik vi kjenner henne best, på sitt kuleste og bredeste. Og beste.

Det samme gjelder «Uh Oh», der hun sjøl spiller trommer - i tillegg til produsent Bartletts trommeprogrammering. Stemmen hennes er mer åpen og leken i foredraget.

Slentrende

Avsluttende «Just A Little Bit» er albumets minst kommersielle spor, en lett slentrende sak der hun synger en slags duett med seg sjøl - på en låt som mangler et tydelig statement.

Det gjelder for så vidt også albumet som helhet. Hun hadde nok en idé med det, men kommer ikke helt i mål. Kanskje er 29 minutter for kort tid å gjøre det på når du satser så ambisiøst og avansert som Norah gjør her.