Nødvendigheten av åpenhet i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk er en av de viktigste lærdommene fra Afghanistanrapporten. En åpnere debatt før, under og etter militæroperasjoner vil forhåpentligvis bidra til å avdekke motiv, ambisjoner og mål på en langt bedre måte.

Rapporten fra Godalutvalget som nå er på høring innleder med å konkludere at situasjonen i dagens Afghanistan er «nedslående». Det er dessverre en svært treffende karakteristikk. Norge satte seg tre mål med vårt styrkebidrag. Bare ett av dem lyktes – nemlig å framstå som «en god alliert». De to andre – å forhindre at Afghanistan skulle bli et arnested for internasjonal terrorisme, og å bygge en demokratisk stat – regnes som «delvis» og «ikke nådd». Taliban, som etter få uker med kamper i 2001 ble nøytralisert som en militær faktor av betydning, er i dag sterkere enn siden før USAs invasjon. Noe har åpenbart gått fullstendig galt med strategiene bak den militære intervensjonen helt fra begynnelsen.

Det er verdt å merke seg at målet om å være en god alliert ikke utgjorde en nevneverdig del av begrunnelsen for krigsinnsatsen fra offentlig hold. Der var den humanitære retorikken mer omfattende, da spesielt med tanke på å frigjøre Afghanistans kvinner. Når dette åpenbart var av underordnet betydning sett opp mot de faktisk vedtatte målene, kan man spørre seg om vi har å gjøre med en viss politisk uærlighet. En beslutning om å sende vårt land i krig, må rettferdiggjøres gjennom å legge fram de faktiske motiv, ambisjoner og mål. Er det viktigste målet å være en god og troverdig alliert, må man være åpne om dette fra begynnelse til slutt.