KAMPER MOT IS: Militære kjøretøy i aksjon mot IS i  Nangarha-provinsen i Afghanistan i går. 53 IS-soldater er drept de siste 24 timene, sa en talsmann for provinsregjeringen i går. Foto: Xinhua Sipa USA / NTB Scanpix
KAMPER MOT IS: Militære kjøretøy i aksjon mot IS i  Nangarha-provinsen i Afghanistan i går. 53 IS-soldater er drept de siste 24 timene, sa en talsmann for provinsregjeringen i går. Foto: Xinhua Sipa USA / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Afghanistan

Hva har vi lært av Norges krigføring i Afghanistan?

Større åpenhet kan bidra til at Norge unngår å gjøre de samme feilene igjen. 

Meninger

Nødvendigheten av åpenhet i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk er en av de viktigste lærdommene fra Afghanistanrapporten. En åpnere debatt før, under og etter militæroperasjoner vil forhåpentligvis bidra til å avdekke motiv, ambisjoner og mål på en langt bedre måte.

Rapporten fra Godalutvalget som nå er på høring innleder med å konkludere at situasjonen i dagens Afghanistan er «nedslående». Det er dessverre en svært treffende karakteristikk. Norge satte seg tre mål med vårt styrkebidrag. Bare ett av dem lyktes – nemlig å framstå som «en god alliert». De to andre – å forhindre at Afghanistan skulle bli et arnested for internasjonal terrorisme, og å bygge en demokratisk stat – regnes som «delvis» og «ikke nådd». Taliban, som etter få uker med kamper i 2001 ble nøytralisert som en militær faktor av betydning, er i dag sterkere enn siden før USAs invasjon. Noe har åpenbart gått fullstendig galt med strategiene bak den militære intervensjonen helt fra begynnelsen.

Det er verdt å merke seg at målet om å være en god alliert ikke utgjorde en nevneverdig del av begrunnelsen for krigsinnsatsen fra offentlig hold. Der var den humanitære retorikken mer omfattende, da spesielt med tanke på å frigjøre Afghanistans kvinner. Når dette åpenbart var av underordnet betydning sett opp mot de faktisk vedtatte målene, kan man spørre seg om vi har å gjøre med en viss politisk uærlighet. En beslutning om å sende vårt land i krig, må rettferdiggjøres gjennom å legge fram de faktiske motiv, ambisjoner og mål. Er det viktigste målet å være en god og troverdig alliert, må man være åpne om dette fra begynnelse til slutt.

Nettopp nødvendigheten av åpenhet i spørsmål som angår sikkerhets- og utenrikspolitikk, er en viktig lærdom fra Afghanistan med overføringsverdi til andre kriger og framtidige intervensjoner. Større åpenhet kan bidra til at Norge unngår å gjøre de samme feilene igjen. For eksempel gjør bruken av Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité at store deler av debatten holdes unna offentligheten. I forkant av Libyakrigen gjennomførte man ikke engang en slik orientering før man fra regjeringshold, etter kort konferering med enkelte medlemmer av komiteen, vedtok å sende norske F-16-fly for å bombe Libya. Ved beslutningen om å sende norske spesialsoldater til Jordan i 2016 for å trene syriske opprørere, ble orienteringen igjen begrenset til den utvidede utenriks- og forsvarskomitéen. Stortinget som sådan ble holdt utenfor.

Denne praksisen har selvsagt sine fordeler. Det er ikke all informasjon som omhandler vitale sikkerhetspolitiske spørsmål som bør debatteres åpent og fritt. Like fullt bør det være ukontroversielt å si at beslutninger som angår krig og fred er blant de viktigste beslutninger folkevalgte politikere kan ta, og følgelig må de fattes på et opplyst og informert grunnlag. Med dagens praksis er det vanskelig for sivilsamfunn, fagfolk og politikere å kunne påvirke slike prosesser fra begynnelsen. Det er svært beklagelig, all den tid det later til å være gjennomgående at norske militære operasjoner i utlandet i ettertid kritiseres for dårlig planlegging, kunnskap og forståelse, samt mangel på gode strategier. Norges Fredsråd mener derfor prinsipielt at beslutninger som omhandler norske militære bidrag i utlandet alltid må behandles i et åpent storting, med mindre det er i sterk konflikt med nasjonale sikkerhetsinteresser.

Afghanistanrapporten er trolig ett av dokumentene som gir oss mest inngående kunnskap om Norges bidrag i krigen hittil. Denne granskingen er uunnværlig for enhver opplyst diskusjon om framtidig militær deltakelse. Uten rapporten ville det vært langt vanskeligere å gjøre seg opp en mening om de faktiske utfordringene og manglene ved Norges bidrag i krigen. Dette tyder på at slike granskninger bør være fast praksis etter alle norske militære bidrag utenlands, inkludert bombingen i Libya og krigen i Syria. Slike evalueringer vil gi oss viktig kunnskap om både gode og dårlige beslutninger, og gi oss et gyldig og troverdig grunnlag å basere fremtidige lignende avgjørelser på.

Beslutningen om å delta i krigen i Afghanistan er utvilsomt en av de viktigste i moderne norsk historie. Dette signaliserte både omfattende omlegginger av Forsvaret, men også et hamskifte i måten Norge tenker om forsvars- og utenrikspolitikk. Afghanistanrapporten gir oss et vitnesbyrd om at dette på ingen måte har vært uproblematisk.

For fredsbevegelsen bekrefter den mye av kritikken vi har rettet mot innsatsen de siste 15 årene, og gir ikke minst nyttig kunnskap for framtidige analyser av utfordringene ved bruk av væpnet makt i internasjonale relasjoner. Vi håper regjeringen og andre folkevalgte politikere, så vel som fagmiljøer og folk flest, tar innover seg lærdommene fra rapporten, og at vi i tiden fremover får en mer åpen og mer demokratisk debatt om veivalg i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.