Hva har vi lært etter tsunamien?

Vi må bruke tre viktige lærdommer i arbeidet framover: Vi må forebygge for nye naturkatastrofer, vi må bli bedre på å samordne hjelpen. Og vi må ha i mente at også i katastrofesituasjoner er politikken det som avgjør.

Erik Solheim (SV) Utviklingsminister

ANNEN JULEDAG I FJOR ble jeg vekket av en telefon fra lederen for den norske overvåkningsstyrken i Sri Lanka. Han fortalte at to av hans menn akkurat hadde overlevd en kjempebølge og at alle var kjempeglade for at det ikke hadde gått galt med dem. Ikke lenge etter tikket meldingene inn om at det hadde gått galt, riktig galt flere steder og for langt flere mennesker enn vi kunne forestille oss. Gradvis gikk det opp for oss at vi sto midt oppe i en av de største naturkatastrofene verden har sett i moderne tid.

Dette året har stått i tsunamiens og naturkatastrofenes tegn. Nå er det på tide å oppsummere. Etter mitt syn er det tre viktige lærdommer vi må bruke i arbeidet framover: Vi må forebygge for nye naturkatastrofer, vi må bli bedre på å samordne hjelpen, og sist men ikke minst ha i mente at også i katastrofesituasjoner er politikken det som avgjør.

Tsunamien minnet oss på hvor galt det kan gå for land som ikke har varslingssystemer til å møte en naturkatastrofe. Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia ville vært begrenset til materielle skader, om folk hadde blitt varslet i tide via TV og radio, slik at de kunne flykte 500 meter fra stranda og komme seg unna bølgen. Dette er etterpåklokskap, og har liten verdi hvis det ikke kan omsettes til praktisk handling. Hvis en i det hele tatt kan snakke om positive virkninger etter en så tragisk katastrofe, er det kanskje at bevisstheten rundt arbeidet for bedre beredskap har fått et løft internasjonalt.

VI VET at det vil komme nye og ødeleggende katastrofer i årene som kommer - både menneskeskapte og naturskapte. Vi vet også at de enkelte lands ressurser til å forebygge er svært ulike. Jordskjelvet som rammet den pakistanske delen av Kashmir i oktober i år, ville for eksempel ha gjort mye mindre skade i Japan. Der har man satt inn store midler over lang tid på «føre var»-tiltak. Norge har en del av et fellesansvar for gjøre de fattigste landene enda bedre rustet til å møte framtidas naturkatastrofer. Et viktig pågående prosjekt i så måte er oppbyggingen av et regionalt varslingssystem for Det indiske hav, og fra norsk side er det gitt både økonomisk og faglig bistand til dette arbeidet. Også i forlengelsen av jordskjelvet i Pakistan i oktober tillegger Norge forebyggingsaspektet betydning, i tillegg til den omfattende nødhjelpsinnsatsen vi har finansiert. Blant annet finansierer vi i disse dager en undersøkelse i Pakistan, i regi av Norges Geotekniske Institutt (NGI), og i samarbeid med pakistanske myndigheter. Siktemålet er å få vurdert faren for ytterlige ras og skjelv i særlig utsatte områder, samt å gi innspill til Pakistans mer langsiktige beredskap overfor jordskjelv og jordras.

DILEMMAENE og utfordringene i forbindelse med flodbølgekatastrofen var mange. Det var avgjørende å handle raskt, samtidig som man måtte sikre at det var de rette aktørene som fikk norsk støtte.UD var i dialog med de humanitære organisasjonene i timene og dagene etter at katastrofen inntraff. Vi ga umiddelbar bistand til dem som allerede var etablert i de rammede områdene. De norske organisasjonene responderte veldig raskt. Vi har sett at det største fortrinnet disse organisasjonene hadde, var det gode samarbeidet med lokalbefolkningen og den nære kjennskapen til forholdene. De første ukene og månedene etter tsunamien kom hundrevis av internasjonale organisasjoner til de rammede områdene i Sørøst-Asia. Mange hadde ikke tidligere vært i landene, og mange dro igjen etter kort tid. Bare i Sri Lanka talte de frivillige organisasjonene 367 i mars, mens 150 av disse forlot landet i oktober. Ikke engang landenes egne myndigheter hadde forutsetning eller kapasitet til å koordinere det voldsomme innrykket. Dette viser med all tydelighet hvor viktig velfungerende, internasjonalt koordingeringsarbeide er.

JEG ER OPPTATT av at vi ikke mister trykket og fjerner ressursene etter at den akutte nødhjelpsfasen er over. Gjenoppbygging er ikke kortsiktig arbeide. Det tar år å gjenoppbygge et land etter en slik katastrofe, og gjøre bistanden bærekraftig. Det er viktig at vi har fokus på landene i årene fremover, også etter at interessen i media har forsvunnet. Vi må heller ikke glemme andre nødlidende mennesker i disse landene. Både i Sri Lanka og i Aceh er det hundretusener av ofre for konfliktene. Mange av disse har sittet i flyktningleire i årevis, mens ofrene for tsunamien får en intens oppmerksomhet.

Vi står overfor mange utfordringer på bistandsdsfeltet framover, ikke bare i forbindelse med tsunamien. Et betydelig dilemma for Norge - og alle givere - er at nødhjelp og bistand handler om mer enn å bidra med flest mulig penger. Bistand er også politikk. Bistandsmidlene må selvfølgelig forvaltes på en god måte, men hvem definerer hva som er de «riktige» og de «beste» prosjektene å støtte? Dette kan være et politisk minefelt i de berørte landene. Vi må ikke glemme at nødhjelp, gjenoppbygging og langvarig bistand handler om politikk og ivaretakelse av noen gruppers interesser på bekostning av noen andres. Vi har derfor ekstrautfordringer i å fordele bistandsmidler på tvers av geografiske, sosiale, etniske og politiske skiller.

DET VAR DERFOR FLOTT å se hvordan befolkningen i Sri Lanka og Indonesia, de to landene der skadene var størst, umiddelbart mobiliserte hjelp til de hardest rammede, og det uavhengig av de pågående interne stridighetene. Innsatsen var enorm. I Aceh har vi siden sett at katastrofen har brakt folk sammen, de har fått en fredsavtale som ser ut til å fungere bra. I Sri Lanka fikk uroen grobunn igjen etter den første fasen med positivt samarbeid mellom regjeringen og LTTE. I dag ser det ut til at den positive samarbeidseffekten av tsunamien er så godt som borte.

Mine sterkeste opplevelser det siste året har vært møtene med folk i Sri Lanka, folk som har mistet alt. Ett møte, to måneder etter tsunamien, kommer jeg aldri til å glemme. Det var med en kvinne som fortsatt gikk og tviholdt på en t-skjorte som hadde tilhørt hennes sønn. Sønnen hadde åpenbart omkommet, mens barna til søsteren hennes hadde overlevd, selv om de alle hadde lekt sammen på stranden da flodbølgen kom.

Selv om ingen naturkatastrofe er lik de forutgående, har det likevel vært viktig å høste lærdom fra tsunami-tragedien. Dette arbeidet er vi ikke ferdig med. Men som kjent er katastrofer ikke tiden for eksperimenter. Da må vi trekke på de krefter som vi vet er mest erfarne. I mellomtiden må vi bidra til at organisasjonene kommer raskere ut slik at enda flere liv kan reddes neste gang katastrofealarmen går.