Hva har vi lært?

Ingen av nordmennene som hyllet Røde Khmer har tatt tydelig avstand fra meningene de ga uttrykk for den gangen.

Krig gir sjelden de resultatene som tilhengerne forventer.

George W. Bush og de «villiges koalisjon» kunne ha lært den leksa på en mindre smertefull måte ved å reflektere over hva som skjedde under krigen i Vietnam. Den krigen ble også startet av en amerikansk president som med viten og vilje førte Kongressen på villspor, og den endte i et ydmykende nederlag. USAs rolle i Indokina, med en undertone av hegemonistisk nykolonialisme, provoserte til motstand i hele den vestlige verden – og ingen steder i større grad enn i Norge og de andre skandinaviske landene.

Det er umulig å forstå grunnen til at skandinaver reagerte på begivenhetene i Indokina, og spesielt den mest radikale manifestasjonen av disse, dystopien som ble skapt av Røde Khmer, med mindre vi forsøker å sette oss selv inn i situasjonen på tida da alt begynte, i de ekstraordinære 1960-åra.

Det var, i begrepets rette forstand, et revolusjonært tiår, og kjennetegnet på det var at unge mennesker overalt begynte å tro at det måtte finnes en bedre måte, at den gamle, mislykkede verden burde avskaffes og at en ny, bedre verden skulle overta i dens sted. Politisk ble den gamle orden utfordret – gjennom maiopprøret i 1968 i Paris, Praha-våren, Kulturrevolusjonen i Kina og framveksten av et stort antall nye nasjoner i Afrika. De som representerte status quo – først og fremst USA og Sovjetunionen, hvis rivalisering dreide seg om å bevare en balanse basert på frykt – mistet tillit. For mange unge i Vesten var tidas helter Mao (som sa til sine rødegardister: «Våg å gjøre opprør!»), Enver Hoxha i Albania (som pekte nese til Kreml) og geriljaene som kjempet i Kambodsja og Vietnam.

Hvorvidt de selverklærte maoistene og Pol Pot-tilhengerne virkelig forsto noe særlig av Kulturrevolusjonen – for ikke å snakke om når det gjaldt Røde Khmer, hvis hensikter var svøpt i en enda større taushet – er ekstremt tvilsomt. Det som var den gjengse oppfatning, var at det var galt av amerikanerne å intervenere i Indokina, og at «motstanden» derfor var riktig.

Selv om dette var en vanlig oppfatning i Vest-Europa i 1960-åra og tidlig i 1970-åra, demonstrerte folk i visse land – spesielt Norge, Sverige og Danmark – sin motstand mot amerikanernes rolle i Vietnam mer ekstremt enn andre. Hva kan være grunnen til at det ble slik?

En del av forklaringen er sikkert at alle de tre landene har en liten befolkning og ingen kolonihistorie. Derfor kunne nordmenn og svensker, lettere enn for eksempel briter og franskmenn, identifisere seg med andre små nasjoners rett til å «leve sitt eget liv» og ikke, slik Olof Palme sa det, «bli trampet på av en elefant». For nordmenn ble dette forsterket av en bevissthet om at Norge selv var en relativt ung stat.

Et annet viktig element var at Norge – i likhet med Danmark og Sverige – i 1960-åra var velstående, trygt og, for det meste av befolkningen, et temmelig behagelig sted å leve. I Skandinavia fantes ingen av de akutte indre spenningene som eksploderte i Frankrike, der studenter først gjorde opprør mot universitetssystemet og deretter mot kapitalismen, eller i Tyskland, der unge mennesker grep til våpen mot «blyårene», da de eldre i samfunnet i 1950-åra og senere hadde nektet å konfrontere arven fra den nazistiske fortida. Unge nordmenn og svensker, som ble revet med i en verdensomspennende bevegelse, hadde ikke i hjemlandet noe åpenbart politisk mål for sin revolusjonære glød. Vietnamkrigen – og senere Røde Khmer-revolusjonen – ga dem et politisk fokus de ellers ikke hadde.

HOS POL POT: En delegasjon fra AKP-ml, med formannen Pål Steigan i spissen, var i 1978 på rundreise i Kambodsja. «I land som allerede regnet seg som venstreorienterte sammenliknet med resten av Europa, var den eneste måten ungdom kunne gjøre opprør på, å være enda mer venstreorienterte,» skriver Short i sin bok «Pol Pot - historien om et mareritt». Foto: SCANPIX / CAPPELEN
HOS POL POT: En delegasjon fra AKP-ml, med formannen Pål Steigan i spissen, var i 1978 på rundreise i Kambodsja. «I land som allerede regnet seg som venstreorienterte sammenliknet med resten av Europa, var den eneste måten ungdom kunne gjøre opprør på, å være enda mer venstreorienterte,» skriver Short i sin bok «Pol Pot - historien om et mareritt». Foto: SCANPIX / CAPPELEN Vis mer

En tredje faktor var at både Norge og Sverige hadde sterke sosialdemokratiske tradisjoner, i Norges tilfelle med en venstreorientering som strakte seg tilbake til 1920-åra. I land som allerede regnet seg som venstreorienterte sammenliknet med resten av Europa, var den eneste måten ungdom kunne gjøre opprør på, å være enda mer venstreorienterte. I Sverige var Jan Myrdal et perfekt eksempel på denne trenden, idet han gjorde opprør mot sine respekterte, venstreorienterte foreldre, og dermed kombinerte politisk og generasjonsmessig opprør.

I slike omstendigheter vant Pol Pots uttalte mål om å gjennomføre «en revolusjon som verden ikke før har sett maken til», stor gjenklang. I Kambodsja erklærte Pol Pot: «Vi har ingen forutbestemte modeller eller mønstre av noe slag for vårt nye samfunn. Vårt samfunn er en ny erfaring, og folk observerer det. Vi følger ingen bøker». Det hørtes enormt interessant ut, ikke bare for vestlige radikale, men også for unge intellektuelle i Kambodsja. Long Visalo, som nylig hadde vendt tilbake til Phnom Penh fra Budapest med en doktorgrad, husket at statsoverhodet fra Røde Khmer, Khieu Samphan, sa til dem: «I det øyeblikk du tillater privat eiendom, vil én person få litt mer, og en annen litt mindre, og da er de ikke lenger like. Men hvis du ikke har noe – ingenting til ham og ingenting til deg – det er sann likhet … det er kommunisme.» Tjue år senere følte Visalo, som da var minister i regjeringen, fortsatt en viss nostalgi for slike overforenklede sannheter: «Det var idealistisk. Men når jeg lyttet til ham, følte jeg at det var riktig.»

Heller ikke Pol Pots landbrukspolitikk var urimelig i seg selv. Joel Charny, amerikansk bistandsekspert for Sørøst-Asia, skrev at Pol Pots utviklingsplaner – graving av vanningskanaler, rydding av skog for å dyrke ris, blanding av biogjødsel samt praktisk talt ikke import – «ville vunnet bifall fra et bredt tverrsnitt av utviklingsmiljøet [i Vesten]».

Problemet lå i måten Røde Khmer satte politikken ut i livet på. Pol Pots regime var «ikke irrasjonelt», skrev en fransk spesialist, «bare grusomt og inhumant». I jakten på ledelsens utopiske drømmer ble nasjonen redusert til et så skammelig slaveri at da Pol Pot mistet makten, tre år, åtte måneder og 20 dager etter at han grep den, hadde omtrent 1,7 millioner mennesker, nesten en fjerdedel av befolkningen, dødd av sult, sykdom eller ved at de var blitt henrettet.

Da realiteten ved Pol Pots styre begynte å sive inn i Vesten, reagerte hans tilhengere i Skandinavia og andre steder på svært forskjellige måter. Noen få, som den tidligere presidenten for det svenske parlamentet, Birgitta Dahl, innrømte offentlig at de hadde tatt feil. De fleste forholdt seg tause. Andre fortsatte å hevde, offentlig eller privat, at deres støtte hadde vært berettiget, og at forbrytelsene til Pol Pots regime var kraftig overdrevet av en sensasjonslysten, kapitalistisk presse.

Generelt har det vært langt enklere for folk i periferien av bevegelsen å vedgå sine ungdommelige feilvurderinger og fortsette sitt liv, enn for de sanne troende. For menn som Jan Myrdal, som skapte seg en karriere ved å støtte Pol Pot og andre saker langt ute på venstresida, ville det å vedgå feil være å fornekte alt de sto for. Også i dag nekter Myrdal å akseptere hva Røde Khmer virkelig gjorde. Det er verdt å legge merke til at i Norge, der støtten til Pol Pot var sterkest blant de tre skandinaviske landene, har så vidt jeg vet ingen av de viktigste skikkelsene på venstresida som i 1970-åra hyllet Røde Khmer, tydelig tilbakevist meningene de ga uttrykk for den gangen.

Det er en arv knyttet til alt dette. I Frankrike er det slik at mange av dem som inntil nylig (og i noen tilfeller fortsatt i dag) hadde høye posisjoner i regjeringen, begynte sin politiske karriere som maoistiske studenter i 1968. Utad har de lagt fortida bak seg. Men når de blir bedt om å presse aggressivt på for forbedringer av menneskerettighetene i Kina, er de sene i vendingen. De emosjonelle båndene til den maoistiske staten som oppsto i 1960-åra, har etterlatt subtile spor de ikke alltid selv er oppmerksomme på. Det er vanskelig å la være å tro at det i Norge og Sverige, og i mindre grad i Danmark, er liknende krefter i virksomhet.

Den altoverskyggende leksa fra Vietnamkrigen er at det ikke bare var feil av amerikanerne å intervenere, men at de som glorifiserte «motstanden» – Røde Khmer og Vietcong – tok like feil. Margareta Langbacka, som deltok i studentdemonstrasjoner for Vietcong i Stockholm, og som senere bodde i både Kina og Kambodsja, har vedgått: «Vi hadde ingen kjennskap til hvordan asiater tenkte, eller til føydalsamfunnet som fantes før den slags ekstremister kom til makten, og vi forutså heller ikke hvordan disse ekstremistene kom til å etablere et nytt ’føydalsamfunn’ i stedet for det gamle.» Både for motstandere og tilhengere av krigen var de utilsiktede konsekvensene overveldende.

Nettopp det gir kanskje det ene, lille glimtet av håp i den krigen USA nå utkjemper i Irak, og som på så mange måter er oppfølgerkonflikten til Vietnam. Denne gangen har i det minste krigens motstandere ingen illusjoner om den andre sidens karakter. Men det er neppe noen stor trøst. På alle andre måter gjør vi de samme feilene enda en gang, med de samme tragiske konsekvensene – ikke bare for andre, men for oss selv.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

SKRIVER OM POT: «De emosjonelle båndene til den maoistiske staten har etterlatt subtile spor de ikke alltid selv er oppmerksomme på,» skriver britiske forfatteren Philip Short. Hans bok om Pol Pot foreligger nå på norsk.