Hva helsebyråkratiet ikke ser

Så langt har psykologer vært lite til stede i media i forbindelse med Helsetjenesteaksjonen, men vi har lyttet fra sidelinjen.

I SKVIS: «Når du så for deg hva god hjelp betyr for deg, hvilke ord meldte seg? Sannsynligvis var det ikke ord som 'produktivitet' eller 'resultatkrav'», skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Mette Randem
I SKVIS: «Når du så for deg hva god hjelp betyr for deg, hvilke ord meldte seg? Sannsynligvis var det ikke ord som 'produktivitet' eller 'resultatkrav'», skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Mette RandemVis mer
Debattinnlegg

Mange av oss anser Helsetjenesteaksjonens (HTA) kritikk som særlig relevant for vårt virke. Helsetjenesteaksjonens verdier - omsorg for enkeltmennesket og bevaring av helsearbeiderens faglige integritet og humane idealer - statuerer essensen i hjelpen vi utøver.

Når kjente du deg sist virkelig sårbar, hjelpeløs eller alene? Kanskje var du redd for å miste fotfestet, sint på verden eller redd for at du ikke var som andre? Kanskje du ønsket at det var noen der til støtte og hjelp? Hvordan ser du for deg slik hjelp?

Å være sårbar er en del av livet. Men for noen blir situasjonen alvorlig, og profesjonell hjelp nødvendig. Vi møter mennesker som er redde for sine egne tanker og følelser, for å skade seg selv eller andre, for å støte fra seg den de er glad i, eller for å miste håpet. Hvilken hjelp tilbyr vi, og hvem definerer hvordan den hjelpen skal være?

Når du så for deg hva god hjelp betyr for deg, hvilke ord meldte seg? Sannsynligvis var det ikke ord som «produktivitet» eller «resultatkrav». Slike forretningsbegrep er heller ikke det første vi tenker på når vi møter noen i en hjelpetrengende situasjon. Men det er dessverre slike begreper som styrer utviklingen i norsk helsevesen.

Du tenkte kanskje på liknende ord som de vi setter høyt, ord som «forståelse», «ivaretakelse», «empati» og «aksept». Mange har hørt om eller lest kronikken «Ta faget tilbake!» i legeforeningens tidsskrift, som sparket i gang HTA. Psykologforeningens tidsskrift hadde også en debatt i fjor, med overskriften «Psykologer i skvis mellom krav og empati». Psykologer i offentlig psykisk helsevern beskrev en følelse av å bli klemt eller dratt mellom moralske verdier og empati på ene siden, og kravene stilt ovenfra på andre. Det er klart psykologer reagerer når byråkratiske resultatkrav dreier vårt virke mot strategier for å møte tidsfrister, dokumentere egen aktivitet og strengt følge prosedyrer for å få rask gjennomstrømning av pasienter, heller enn fokus på medmenneskelighet og terapiens kvalitet.

Vi ønsker selvsagt å sikre kvaliteten i arbeidet vårt, og at så mange som mulig får hjelpen de trenger. Men vi mener helsebyråkratiets forsøk på å sikre kvalitet og effektivitet har fungert mot sin hensikt. Tallfestede mål kan ikke sammenliknes med kvaliteten i en psykologs bruk av sin relasjonskompetanse, moralske sans, empati, tilstedeværelse og arbeid med å tilpasse seg unike situasjoner og personer.

Hvis det ikke finnes nok tid og rom til å reflektere, verken i eget sinn eller i åpen dialog med pasienter og kolleger, blir kvaliteten svekket i langt mer alvorlig grad enn hva målbare data viser. Hvilken kvalitet har et terapiforløp der alle prosedyrer og mål er fulgt, men der terapeuten er for stresset og jaget av tidsfrister til å være mentalt til stede med den hjelpetrengende? Hvor ligger effektiviteten i å bruke minst halve arbeidstida på å dokumentere behandling, tid som kunne bli brukt til psykoterapi og endringsarbeide - den faktiske hjelpen?

HTA har trukket fram mange eksempler på inhuman praksis i et byråkratisert somatisk helsevesen. Våre erfaringer med utviklingen i psykisk helsevern er ikke bedre. Dagens resultatkrav belønner svingdørspolitikk heller enn behandling etter behov. Pasienter skrives ut før de er ferdig behandlet og behandlingsforløp stykkes opp i små biter med stadig nye behandlere å forholde seg til. Tilliten som trengs for å avdekke og behandle alvorlige traumer mister nødvendig grobunn. Selv etter flere måneder med prosedyrer og skjemautfylling for vurdering av behandlingsbehov, kan pasienter bli vurdert som uegnet eller henvist andre steder.

Stadig flere opplever å havne mellom flere stoler: Deres tilstand er for alvorlig til at fastlegen og kommunen strekker til, men ikke alvorlig nok for å komme gjennom den stadig smalere trakten for rett til poliklinisk behandling. Også alvorlig lidende pasienter får avslag på søknad om psykolog ved distriktspsykiatrisk senter (DPS), med beskjed om at de har fått "nok" hjelp. Når budsjettet i psykisk helsevern beskjæres, erstattes intensiv behandling med knapt en time i uka, og pasienter som fungerer for dårlig til å overholde timeavtaler blir stående uten tilbud. Hvis systemet gjør det stadig mer krevende å være psykisk syk, vil stadig flere stå uten mulighet til hjelp.

Idet den som søker hjelp blir omtalt og omskrevet til et produksjonstall, skjer det noe fatalt med forståelsen av menneskers sårbarhet og behov. Instrumentell og teknisk behandling blir neste steg.

Forskning viser at om vi mennesker overtales til å utøve handlinger vi ikke står for, øker risikoen for at vi endrer våre verdier. Dragkampen vi beskriver setter dermed verdiene våre i fare.

Da en psykolog nylig søkte jobb ved et DPS, ble vektleggingen av «empatisk lytting» i søknadsteksten framstilt som en hemsko i forhold til arbeidsplassens krav. Flere psykologer i offentlig helsevesen stopper opp og erkjenner for seg selv at de har begynt å tenke mer på produksjonstall enn mennesker i sitt daglige arbeid. En slik dreining i verdisyn ved psykologers arbeidsplasser truer selve essensen i hjelpen vi utøver. Vi deler derfor HTAs bekymring for at helsearbeidere dehumaniseres av å bli tvunget til å forholde seg på en instrumentell måte til lidende mennesker.

Mange psykologer velger bort å måtte stå i skvis mellom byråkratiske krav og empati. Noen velger en annen arbeidsplass eller starter privatpraksis. Vi frykter at offentlig helsevesen er i ferd med å støte fra seg mange gode fagfolk som ikke vil arbeide i utakt med egne verdier. Vi vet at vi kan bespare samfunnet for enorme summer i mange sektorer om vi får utøve vår hjelpekunst. For individene vi møter er våre humane idealer selve forutsetningen for å tilby håp. HTA retter et etterlengtet søkelys på viktige hindringer for god helsehjelp. Derfor mener vi helsetjenesteaksjonen er det viktigste som skjer i Helse-Norge akkurat nå.

Melinda Estelita Henriksen - psykolog, Svein Gran - psykologspesialist, Mehdi Farshbaf - psykolog og Dr.gradsstipendiat, Tobias Gustum Lindstad, Eva M. Jacobsen, Marius Presterud, Cecilie Benneche og Ingeborg Lishaugen - psykologer

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.