«BYSTANDER»-SYNDROMET: «Vi tar ikke ansvar fordi vi tror alle andre ordner opp», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB Scanpix
«BYSTANDER»-SYNDROMET: «Vi tar ikke ansvar fordi vi tror alle andre ordner opp», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Hva hjelper det å skrike?

Et drap i 1964 kan kanskje lære oss noe om hvordan vår egen frykt kan snus til handling.

En kvinne kommer hjem fra jobb seint en natt. I et tett befolket kvartal, blir hun overfalt og knivstukket. Hun skriker ut for å få hjelp, men ingen kommer til unnsetning. Overfallsmannen stikker av, og kvinnen lever. Kanskje i et innfall av kynisk og iskald beregning returnerer han til kvinnen. Det eneste vitnet til overfallet lever jo fortsatt. Han dreper henne, voldtar henne og raner henne.

Seinere blir det rapportert at flere hørte overfallet. Ingen gjorde noe.

Denne hendelsen skjedde i Queens, New York 1964. Kvinnen som ble drept var Kitty Genovese, som også har gitt navn til det som i sosiologien og psykologien Genovese-syndromet eller bystander-syndromet. Hendelsesforløpet og naboenes engasjement er omdiskutert, men det sosiale fenomenet som ble beskrevet som følge av drapet er blitt stående: Vi tar ikke ansvar fordi vi tror alle andre ordner opp.

Jeg kom på denne historien da en kvinne nylig ble funnet drept i Fredrikstad. Også der ble det rapportert at noen naboer hørte skrik og bråk. Jeg påstår ikke at bystander-effekten er tilfelle i den tragiske hendelsen i Fredrikstad. For alt jeg vet ringte naboene politiet. Eller så hørtes det ikke så alvorlig ut før skaden var skjedd. Men det ville ikke vært første gang det skjer også her i Norge. Jeg har selv hatt en liknende opplevelse i en bygård i Oslo - omtrent samtidig som jeg hørte om Kitty Genovese i en sosiologiforelesning på universitetet.

En fredag kveld hører jeg skrik og bråk fra en naboleilighet. Jeg har allerede vært oppe og snakket med henne tidligere på grunn av bråk, men nå er det virkelig stygt. Jeg ringer politiet flere ganger. Til slutt knuser hun ruten og skriker at hun blir drept. Jeg ringer nødnummeret igjen. Når jeg løper ned for å møte politiet kommer alle naboene ut. Jeg forklarer at jeg hadde ringt «ja, det var kanskje flere som ringte, så jeg vet ikke hvem dere vil prate med», spør jeg. «Å ja. Det var du som ringte», svarer politimannen i det en mann i hettegenser stormer forbi oss, blir jaget og lagt i bakken.

Flere naboer kommer til. «Vi hørte alt», sier flere av dem til politiet. Ja, tenker jeg etterpå. Dere hørte også alt. Men hva gjorde dere? Var det virkelig bare jeg som ringte? Det var ingen andre der da jeg gikk opp for å høre hva som sto på. Selv gikk jeg heller ikke opp igjen da det sto på som verst. Det ble en vekker.

SEINERE har jeg opplevd liknende situasjoner flere ganger. Kanskje har jeg blitt mer bevisst og reagert mer på dem enn før. Som da jeg løp etter et skrik i mørket, i frykt for at noen blir overfalt. Det handlet ikke om at jeg er en handlingens mann som hopper inn i kriser der andre ikke gjør det. Jeg er dritfeig. Jeg hater krangling. Jeg hater vold. Jeg hater bråk. Det gjør meg redd og jeg vil ikke være der. Jeg tar heller et skritt tilbake og griper til telefonen, enn å gripe inn. Men jeg gjør heller noe enn ingenting. Ikke av mot, men av frykt. Frykt for at jeg skal stå til moralsk ansvar for noe jeg ikke gjorde.

Politiet som gjennomsøker bygården, finner kvinnen under trappa i kjelleren. Hun lever. Mannen blir arrestert. Det kunne kanskje gått bra om ingen hadde ringt. Men om det ikke hadde gått bra - hva da?

Vår kollektive bevisstløshet begynte ikke med Kitty Genovese, men det var kanskje starten på vår bevisstgjøring rundt det ansvar hver enkelt har, at man aldri kan ta andres innsats for gitt, at du alltid må bry deg når du får muligheten. Om ikke fordi du er modig, så fordi du er redd. Det handler bare om å bruke frykten.

Følg oss på Twitter