NESTEN UMULIG: Pedro Sánchez fra Sosialistpartiet og Pablo Iglesias fra Podemos møttes i Deputertkongressen i Las Cortes for å drøfte regjeringsspørsmålet. Det skjedde 102 dager etter valget og en måned før det må utskrives nyvalg. Foto: Pierre-Philippe Marcou / AFP / Scanpix
NESTEN UMULIG: Pedro Sánchez fra Sosialistpartiet og Pablo Iglesias fra Podemos møttes i Deputertkongressen i Las Cortes for å drøfte regjeringsspørsmålet. Det skjedde 102 dager etter valget og en måned før det må utskrives nyvalg. Foto: Pierre-Philippe Marcou / AFP / ScanpixVis mer

Hva i all verden gjør vi om vi får politisk makt og ansvar?

Klassiske spørsmål for venstresida plager Podemos i Spania, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Mens Spania ennå er langt unna å få ny regjering etter valget 20. desember, har det oppstått kamper mellom høvdingene i opprørspartiet Podemos, det partiet som først og fremst skapte et jordskjelv i partimønsteret og det partiet som nå avgjør om lederen i Sosialistpartiet (PSOE), Pedro Sánchez, kan danne regjering eller om det må utskrives nyvalg. Godt valg stilte Podemos i knipe, foran vanskelige valg som avdekker sterk splid innad. Med 20,66 prosent av stemmene og 65 av de 350 setene i Deputertkongressen, det tredje største etter det konservative Folkepartiet (PP) og Sosialistpartiet (PSOE), har partiet fått en politisk nøkkelrolle, som det så gjerne vil spille, men som viser seg ytterst vanskelig.

Partiet kan naturligvis ikke la statsminister Mariano Rajoy (PP) fortsette. Da er den eneste mulige statsministeren Pedro Sánchez fra PSOE. Sánchez forsøker og har fått til en avtale med det liberale partiet Ciudadanos (C), det andre opprørspartiet. Men Podemos vil ikke vite av dette borgerlige partiet. Podemos har lovt folkeavstemning i landsdelen Catalonia om uavhengighet fra Spania, og nå også i Baskerland. Men C er grunnlagt i Catalonia på motstand mot folkeavstemning, og PSOE kan heller ikke godta dette. Alle de tre partiene er nødvendige for å danne regjering, enten rundt regjeringsbordet, eller som parlamentarisk støtte. Hvis ikke må det om en måned utskrives nyvalg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Budskapene fra Podemos har vært både oppsiktsvekkende og forvirrende. Partileder Pablo Iglasias dro til kong Felipe og krevde å bli visestatsminister med Sánchez som statsminister, pluss flere av taburettene til Podemos, uten å ha varslet Sánchez, som måtte høre det fra kongen. Strategien var da tydeligvis «pasokisering», altså tvinge fram nyvalg og gjøre som søsterpartiet Syriza gjorde med sosialistpartiet PASOK i Hellas, bli større enn PSOE og ta overmakta på venstresida. Men, ifølge målingene, taper Podemos velgere på å ikke ha avsatt Rajoy straks og innsette hva Sánchez kaller ei regjering for endring. Ti prosent av velgerne har gått til Forente Venstre (IU); tilbakegangen fra valget er på fem prosentpoeng.

I uka som gikk, 102 dager etter valget, tok Sánchez og Iglesias en veldig billedlagt spasertur i Madrid og snakket så sammen over kaffe og kaker. «Det er nesten umulig, men det finnes håp», sa Sánchez etterpå.

Med så mange, så sprikende og så sterke meninger var det naturligvis bare et spørsmål om tid før det ville oppstå splid i Podemos. Det er et parti som overtok en grasrotbevegelse mot krisepolitikk og arbeidsledighet, hvor noen vil ha evige allmøter og andre ha parti og ledere, noen vil knuse kapitalismen og bankene nå, andre vil først kaste Rajoy, mens en del setter dyrevelferd og miljø høyest. Kampen mot «kasten» - eliten - samler dem.

Like før midnatt en onsdag i mars avsatte Iglesias i et brev til medlemmene partiets nummer tre, organisasjonssekretæren, Sergio Pascual, uten å ha drøftet det med andre. Den avsatte sto politisk nært partiets nummer to, valgstrateg og parlamentarisk talsperson Íñigo Errejón. Det kom helt overraskende. Noen dager før hadde ti tillitsvalgte i partiet i Madrid gått av i protest mot sin leder, som står Iglesias nær. I landsdelene Galicia, Catalonia, Baskerland og Rioja er det også lederstrid og krise i Podemos og deres underbruk. I den folkerikeste landsdelen Andalucía støtter Podemos de regjerende sosialistene og avviser all innblanding fra partiledere i Madrid.

Errejón og hans folk ønsker å føderalisere partiet, gi økt makt til lagene i landsdeler, fylker og kommuner. Iglesias ønsker styring. Errejón syntes det var uklokt av Iglesias å øse edder og galle over Sánchez i Deputertkongressen, deriblant å foreslå å fjerne «arbeider» og «sosialistisk» i partinavnet, når man samtidig vil forhandle med ham. Nå har Iglesias egenhendig tatt ansvaret fra pragmatikeren Errejón for å forhandle med de andre partiene og - igjen uten å varsle andre - trukket kravet om å bli visestatsminister like overraskende som da han stilte det.

Podemos forsøkte å utnytte splid i PSOE og avdekket sin egen. Iglesias viser autoritære trekk i en særs mangfoldig bevegelse. Partiet må velge Rajoy eller Sánchez eller nyvalg, da med valgstrategen Errejón satt på sidelinja. Podemos står overfor klassiske tankekors for venstresida: Hva gjør man med makt og ansvar? Uten begge deler endrer man ikke et samfunn.

Les også om Spania:

Spania i mangfold
Et varslet jordskjelv
Skjebnens giftige smil
 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook