«Hva jeg liker og ikke liker er offentligheten totalt uvedkommende»

Erna feier politiske kameler under teppet i 15. kapittel av valgunderholdningsromanen «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik.
Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

15. Ingen kake

Kapittelet der Erna tar med Karl Georg Byrkje til Frognerseteren og viser hvem som er sjefen.

Se boks til høyre for lenker til tidligere kapitler.
 
To aper med svarte dresser og ledninger fra ørene, ned de kraftige halsene og inn i dressene, kom mot ham. Den ene snakket inn i hånda sin på vei over golvet.

«Vi har ham her. Kommer inn», sa han.
«Du blir med oss», sa den andre, «statsministeren vil snakke med deg.»

Alt hadde gått så fort. Karl Georg satt i det myke baksetet, i den jevne duren fra en altfor stor motor, og kjente seg som en mørbanket person som hadde kommet til et bedre sted, som var på vei hjem.

Erna Solberg hadde en gulaktig dressjakke. Kanskje hun var på flørter'n med KrF om budsjettstøtte, tenkte Byrkje. Hun hadde ikke sett på ham. Ikke ennå. Det var slik det ble gjort i mafiafilmer. Når sjefen ser på deg, da starter alvoret.

«Nei, forresten. Frognerseteren», sa hun til sjåføren. Karl Georg snudde seg. Den mindre Mercedesen med de to apene fulgte etter.
«For vi må jo på landtur når vi har en landsens Venstre-mann i bilen», sa hun og snudde seg mot ham. Øyeblikket var der.
Karl Georg sa ingenting.

De passerte Gressbanen og begynte på den ordentlige oppstigningen mot Holmenkollen.
«Se deg rundt», sa hun. «Her kunne du havnet etter hvert. Gjøre en god jobb for Marie Bech, stige i gradene, bli en maktperson i kulturlivet, en som også tjente penger, ikke bare hadde fått tildelt makt. Få styreverv, kanskje til og med et hus her oppe. Det hadde vært noe, hva?»
«Passer neppe for en landsens Venstre-mann», mumlet Karl Georg.
«Bra du tar det med humor, for det har ikke jeg gjort», sa Erna Solberg. En annen tone nå, merket han, fra de innledende sarkasmene og rett til møtebordet.
«Du skjønner hvor det bærer?»
«Ja. Frognerseteren.»
Hun pustet tungt.

«La meg forklare et par ting. Ikke alle i mitt parti er like begeistret for Fremskrittspartiet. Det ser du når avisene ringer fylkesledere, det ser du i intervjuer, sosiale medier, blogger — og det så vi på landsmøtet. Det murres i krokene. Min jobb er å få samarbeidet best mulig. Hva jeg liker og ikke liker, hvilke politiske kameler vi må svelge og hva hver enkelt regjeringspartner må gi for å få noe tilbake, er offentligheten totalt uvedkommende. Jeg binder dette sammen, hver dag. Statsrådene binder dette sammen. Høyrefolk på Stortinget binder dette sammen. De ansatte i departementene binder dette sammen. Men du er en vanlig ansatt i en uvanlig posisjon og alt du gjør vil bli koblet til og etter hvert bli en belastning for statsråden. Når du er direkte illojal mot prosjektet må jeg ta fatt i problemet som står i veien når vi skal binde dette sammen. Problemet her er deg. At du sympatiserer med Venstre, er greit nok. At du sier det, er litt mer problematisk. At du kommer med harde utfall mot Fremskrittspartiet, er katastrofalt.»

Karl Georg svelget.
«Du henter tingene dine på kontoret i morgen tidlig. Det blir ingen kake eller tale. Forstår du?»
«Ja, jeg regner med det. Jeg fortjener vel dette.»
«Ja. Du har bedt om det. To stygge selvmål på to dager. Da må jeg som manager ta deg av banen.»
«Jeg visste ikke du var så interessert i fotball?»
«Noen ganger må man minne seg selv på at politikk også er et spill.»
«Et spill for galleriet?»
«Jeg tenker vi stopper der», sa Erna Solberg og lente seg frem mot sjåføren så det knaket i den gule budsjettjakka og sa «kontoret». Til Karl Georg Byrkje opplyste hun:
«Det blir ikke eplekake på Frognerseteren engang. Jeg mobiliserer nå krefter til å takke deg for innsatsen. En viss etterlønn er det, dette ordner frontkontoret. Lever nøklene der. Takk for nå, og lykke til videre», sa Erna.

Sjåføren svingte inn til siden ved Skimuseet, tilsynelatende for å snu, men bilen ble stående. Erna så på Karl Georg. Han så på henne. Var det meningen han skulle forlate bilen? Han åpnet døren i håp om at hun skulle si noe annet. Han forlot bilen nølende. Den kjørte.

Karl Georg sto ved siden av VM-elgen Braute fra ski-VM 1982. Etter å ha sett både den og innsiden av kulturbransjen, trodde han seg ferdig med Oslo for en stund. Så stille det var her oppe!

Etter en stund kom den mindre Mercedesen glidende og stoppet foran ham. Vinduet gikk mekanisk ned.
«Hopp inn», sa den ene apen, «jeg likte faktisk den kilevinken du ga Frp.»

16. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer