GÅTEN RAOUL WALLENBERG: Etter tiår med tåkelegging, løgner, diplomatisk press og feilaktige observasjoner, ble det omsider konkludert med at Raoul Wallenberg døde i sovjetisk fangeskap i 1947. Foto: Pressens Bild / AP / NTB Scanpix
GÅTEN RAOUL WALLENBERG: Etter tiår med tåkelegging, løgner, diplomatisk press og feilaktige observasjoner, ble det omsider konkludert med at Raoul Wallenberg døde i sovjetisk fangeskap i 1947. Foto: Pressens Bild / AP / NTB ScanpixVis mer

Hva kan en moralsk og modig aktør oppnå i en verden full av ondskap?

I høst feires 100-årsdagen for Raoul Wallenbergs fødsel.

Raoul Wallenberg æres som en Folke Bernadotte eller en Dag Hammarskjöld, humanister som for all tid demonstrerer hva en moralsk og modig aktør kan oppnå i en verden full av ondskap.

Wallenbergs historie er knyttet til en spesiell epoke: den kalde krigen og dens løgner. Han var opprinnelig arkitekt, men ble på amerikansk initiativ i 1944 tilsatt ved den svenske legasjon i Budapest med diplomatisk status for å redde så mange jøder som mulig fra den visse død.

Ungarn var på slutten av andre verdenskrig pålagt av sin tyske herrer å utlevere landets jøder. Nøytrale lands legasjoner i Budapest, Sveits og Sverige samt den pavelige utsending fra Vatikanet, ble satt inn for å redde flest mulig sammen med Røde Kors.

På dette tidspunkt var det klart hva den «endelige løsning» innebar og tyskerne virket desperate. Fra øst rykket sovjeterne fram mot Ungarns grense; både de ungarske pilkorsfascistene og de tyske herrer visste at de sto foran undergangen. For hver dag kunne nye jødiske liv reddes, og Raoul Wallenberg deltok med stor energi i dette arbeidet.

15. januar 1945 dro han med sin sjåfør ut fra Budapest med mål Debrecen, byen hvor de framrykkende sovjetstyrker holdt kvarter. Han ville klargjøre jødenes situasjon i overgangen fra tysk til sovjetisk okkupasjonsstyre. På veien forsvant han.

Hva var skjedd? Sovjetregjeringen sa først at de hadde tatt ham i sin varetekt. Det hørtes betryggende. Men så snart Sverige etter kapitulasjonen 1945 begynte å ettersøke ham, kom nølende toner fra Moskva.

I det diplomatiske korps i Budapest bredte den oppfatning seg at han egentlig var død, enten drept av ungarske pilkorsstyrker eller omkommet i bilulykke.

Dette ga Sveriges sendemann til Moskva, Staffan Söderblom, uttrykk for internt, og dette sa han også til sin motpart i sovjetisk UD, og deretter til Josef Stalin selv, i et avskjedsintervju innvilget før han reiste fra Moskva i juni 1946. Det var hans personlige mening, forklarte Söderblom til Stalin, at Raoul Wallenberg ikke lenger var i live, død i en ulykke eller drept av røvere.

Söderblom sa kanskje dette for å gjøre det lettere for Sovjet å komme ut av floken. Uansett måtte Sverige få et svar.

Og svaret kom i august 1947, da viseutenriksminister Vysjinskij erklærte at alle russiske anstrengelser for å etterforske saken hadde vist seg forgjeves. Wallenberg var «ukjent for oss», forklarte han den svenske legasjonen i Moskva.

«Det gjenstår da bare å formode, at han omkom under kampene i Budapest eller ble tatt til fange av Szalasi-tilhengere».

Merkelig. Hvorfor hadde Sovjet ventet så lenge med å si dette?

MINNESMERKER: I Stockholm finnes Raoul Wallenbergs torg. I høst ble han også hedret med et minnesmerke utenfor det svenske utenriksdepartmentet. Foto: Jonathan NAckstrand / AFP / NTB Scanpix
MINNESMERKER: I Stockholm finnes Raoul Wallenbergs torg. I høst ble han også hedret med et minnesmerke utenfor det svenske utenriksdepartmentet. Foto: Jonathan NAckstrand / AFP / NTB Scanpix Vis mer

Hvis han var glippet ut av hendene på dem under kampene våren 1945, hvorfor tok det i så fall to og et halvt år å innrømme det?

Sannsynligvis måtte noe ha skjedd i tidsrommet mellom de to beskjeder i 1945 og 1947. Men hva? Var svaret i det hele tatt riktig?

Nei, presumpsjonen i Stockholm var at 1947-beskjeden innebar en tåkelegging, og at Wallenberg fortsatt befant seg i live - nå sannsynligvis i en fangeleir, holdt som utpressingsmiddel for et senere forhold.

Og ikke bare var dette svensk UDs presumpsjon. Det var alt reist en folkeaksjon, en opinionsbevegelse som opprinnelig utsprang av sympati for Raouls mor og hennes fortvilte bønner til Stalin. Aksjonen fikk nå vinger. Å tilbakevise den sovjetiske versjon ble dens fremste oppgave. At Wallenberg levde, Sovjet løy, ble dens mantra, stadfestet av mange vitner østfra.

Wallenbergs historie vokste og vokste. Fra å være én av svært mange som ble borte i krigens sluttfase, og fra å ha virket som én av flere jødereddere i legasjonene i Budapest, steg han fram som et enestående tilfelle, større for hvert tiår som gikk; internasjonale støttekomiteer engasjerte seg, utenlandske regjeringer grep inn.

Samtidig var han et traume som plaget den svenske regjering og tæret på landets internasjonale omdømme som nøytral stat.

For i 1957 kom en ny beskjed fra Sovjet. Wallenberg var ikke ukjent likevel. Han var død i sovjetisk fengsel i 1947, rett før Vysjinskijs beskjed. Man beklaget feilinformasjon tidligere, men slik var det altså: Den første beskjeden om ivaretakelsen 1945 var riktig, den i 1947 var falsk, nå i 1957 kom faktum, understøttet av en kort legeerklæring om at han døde av hjertelammelse.

Men var dette sant?

Den angivelige legeerklæringen fylte ikke kravene til en medisinsk dødsattest. Var den ekte likevel, åpnet den for tallrike spørsmål. Var den derimot falsk, ble mysteriet enda tykkere. Fortsatt dukket det nemlig vitner opp som sa han var i live, tidligere fanger som hadde sett eller hørt tale om Wallenberg.

Men Sovjet holdt på sin versjon, han var død i 1947, og dette bekreftet de igjen flere ganger, tross svensk påtrykk.

I 1960-årene ble presumpsjonen for at han fortsatt var i live, understøttet av et særs troverdig vitne. En av landets mest velrenommerte medisinere oppsøkte statsminister Erlander og fortalte at en russisk kollega hun nylig hadde møtt i Sovjet, hadde betrodd henne at Wallenberg befant seg i live, innlagt i et mentalsykehus.

Erlander henvendte seg umiddelbart til Khrusjtsjov - først gjennom sin ambassadør, så i et direkte, personlig brev til sovjetlederen. Brevet ble ikke besvart, og påstanden om mentalsykehuset blankt avvist av sovjetisk UD. Det samme skjedde da saken i 1963 og 1964 ble brakt opp for utenriksminister Gromyko. Den russiske kilden dementerte i tillegg historien som en ren misforståelse.

Men Erlander fortsatte å feste lit til den. Og han tok den opp med Khrusjtsjov da sovjetlederen kom på besøk i Sverige sommeren 1964. Khrusjtsjov for opp. Han ville ikke ha kommet til Sverige, sa han, om han hadde visst at Wallenberg-saken ville bli reist. Sovjetlederen var nær ved å eksplodere i en episode av særdeles lite diplomatisk art.

Khrusjtsjovs etterfølgere sa det samme. Wallenberg var død i 1947, «i en mørk tid i Sovjetunionen med mange feiltakelser» (Kosygin). I 1967 kom beskjeden igjen, og om igjen i 1979, nå som formell unnskyldning: Man vet ikke mer enn at han døde i 1947, i en ond og vanskelig tid.

Men pressen ville ikke gi slipp på saken. Nye vitner trådte stadig fram. Gjennom alle disse år dukket overskriftene «Wallenberg lever», «Wallenberg är i livet!», «Jag såg honom» opp i svensk presse. Utenriksledelsen måtte finne seg i å bli tilsvarende kritisert for sendrektighet og svak handlekraft.

Kritikken hadde naturligvis politiske overtoner. Men dypere ned var den mer moralsk enn egentlig partipolitisk, for den angikk nøytraliteten som forsvarlig posisjon. Kunne man være upartisk og nøytral mellom øst og vest, når ens nabo i øst holdt på slik?

Så, i 1970-årene, skiftet perspektivet. Raoul ble en internasjonal helt. Direktør for det jødiske dokumentasjonssenteret i Wien, Simon Wiesenthal, ville foreslå ham til Nobels fredspris, sa han, og tok kontakt med Aleksandr Solzjenitsyn, forfatteren av «Gulag-arkipelaget» som nå levde i eksil i Norge, for å høre om han under sin tid i Ljubljanka-fengslet hadde sett noe til svensken. Han ville også at Sverige skulle trekke seg fra OL i Moskva 1980, med mindre russerne åpenbarte den fulle sannhet om saken.

President Jimmy Carter engasjerte seg også sterkt, og tok etter eget initiativ saken opp under et toppmøte med president Brezjnev. Det var også i Carters presidentperiode at ideen kom opp om å gjøre Wallenberg til æresborger av USA, hvilket skjedde i september 1981. De amerikanske senatsforhørene, der flere nye vitner sto fram, viste at US Congress var blitt part i saken. President Reagan fortsatte å holde den varm.

Det internasjonale engasjementet påvirket også Moskva. Tonen overfor Sverige ble vennligere. Saken var ikke lenger bare svensk - kanskje ikke engang i første rekke svensk.

Men hvordan skulle Sverige selv yte Wallenberg heder? Et eget frimerke ble foreslått, eller et monument. Men det ble avvist av regjeringen. Det var et prinsipp, sa kulturministeren i 1984, at man ikke hedret levende personer ved å reise statuer og slikt. Skulle man holde fast ved at Wallenberg kunne være i live, måtte man ta konsekvensen.

Etter sovjetkommunismens fall, ble saken i alle fall forandret. Pressen skrev mindre. Riksdagen tok den ikke opp. I 1991 ble en svensk-russisk arbeidsgruppe nedsatt. Noen sikre bevis fant den ikke, men anså sannsynlig at Wallenberg var død, i 1947, tatt av dage av KGB. Og at vitneprov om at han var i live, skyldtes aktiv desinformasjon fra Moskva, for å tåkelegge affæren.

På 50-årsdagen for Wallenbergs forsvinning, 17. januar 1995, ble det foreslått å hedre hans gjerning i kunstnerisk form. Denne gang førte forslaget fram.

Raoul Wallenbergs torg ble anlagt i Stockholm sentrum. Et synlig tegn på heder, men også en erkjennelsen av at han var død - og kanskje hadde vært det gjennom de fleste av de år da hans sak hadde virket som en verkebyll av løgner mellom en stormakt og dens naboland.

Foto: AP / NTB Scanpix
Foto: AP / NTB Scanpix Vis mer