KLIMAKRISEN: Det er ikke ambisjonsnivået, men bivirkningene av tiltak mot klimakrisen som avgjør om de kan settes i verk.

Olav Bakken Jensen tar utgangspunkt i et interessant spørsmål i sin kritikk av min bok om klimakrisen (Dagbladet. 26/2). Er mennesker i stand til å ofre noe nå for å unngå risikoen for at våre etterkommere skal rammes av en klimakatastrofe?

Jeg har skrevet denne boka fordi ingenting tyder på at vi kan det. Ingen regjeringer gjør noe effektivt mot klimakrisen - om det koster velgerne noe i tap av komfort, økt skattenivå eller reduksjon i offentlige tjenester. Det kan vi nesten heller ikke bebreide våre folkevalgte for, fordi flertallet ville velge dem bort ved første høve. Siden dette ser ut til å være slik i alle land, må vi gå ut fra at det er allment. Den som stemmer for en annen regjering til høsten kan regne med at den blir like passiv - enten Siv Jensen er med eller ikke.

Bakken Jensen stiller opp med historiske eksempler på at folk foretar investeringer som ikke gir utbytte før lenge etter at de har forlatt denne verden. Despoter har i mange tilfelle utsuget og plaget folk til å bygge pyramider og katedraler som mange år etterpå skaper lønnsom turisttrafikk. Men de har nok heller vært motivert av sitt umiddelbare utbytte i form av ære e.l. I motsetning til faraoer og fyrster er de som styrer demokratiene sårbare for sine undersåtters reaksjon på bensinavgifter og bompenger, og de har også konkurrenter som skaffer seg oppslutning gjennom motstand mot klimatiltak.