Hva kan gjøres?

KLIMAKRISEN: Det er ikke ambisjonsnivået, men bivirkningene av tiltak mot klimakrisen som avgjør om de kan settes i verk.

Olav Bakken Jensen tar utgangspunkt i et interessant spørsmål i sin kritikk av min bok om klimakrisen (Dagbladet. 26/2). Er mennesker i stand til å ofre noe nå for å unngå risikoen for at våre etterkommere skal rammes av en klimakatastrofe?

Jeg har skrevet denne boka fordi ingenting tyder på at vi kan det. Ingen regjeringer gjør noe effektivt mot klimakrisen - om det koster velgerne noe i tap av komfort, økt skattenivå eller reduksjon i offentlige tjenester. Det kan vi nesten heller ikke bebreide våre folkevalgte for, fordi flertallet ville velge dem bort ved første høve. Siden dette ser ut til å være slik i alle land, må vi gå ut fra at det er allment. Den som stemmer for en annen regjering til høsten kan regne med at den blir like passiv - enten Siv Jensen er med eller ikke.

Bakken Jensen stiller opp med historiske eksempler på at folk foretar investeringer som ikke gir utbytte før lenge etter at de har forlatt denne verden. Despoter har i mange tilfelle utsuget og plaget folk til å bygge pyramider og katedraler som mange år etterpå skaper lønnsom turisttrafikk. Men de har nok heller vært motivert av sitt umiddelbare utbytte i form av ære e.l. I motsetning til faraoer og fyrster er de som styrer demokratiene sårbare for sine undersåtters reaksjon på bensinavgifter og bompenger, og de har også konkurrenter som skaffer seg oppslutning gjennom motstand mot klimatiltak.

Det er dette mange naturvernere ikke forstår, og de fortsetter å presse for «modige» tiltak som alle politikere med realitetssans vet innebærer stor risiko for å miste velgere. Det er ingen sak å finne på tiltak som ikke er så «kortsiktige og smalsporete» som de som er foreslått i min bok. Det som er vanskelig, er å få oppslutning om dem. Mine forslag er satt fram fordi de har få bivirkninger som lett samler motstandere, slik avgifter rammer dem som har minst.

Det er bare tiltak som (i tillegg til mindre utslipp) har umiddelbart gunstige bivirkninger for folk flest som kan skape oppslutning nok til å komme i gang med jobben å redusere utslipp. Sterk reduksjon av biltrafikken i storby ville fjerne en stor del av våre utslipp, men også gi oss alle som lever nå et bedre lokalmiljø, med mindre eksos, støv, støy og ulykker. Av samme grunn ville det ikke være lurt å begynne med svært dyre tiltak som først gir effekt om 20-30 år, som høyhastighetsbaner. Slike baner er utvilsomt en måte å eliminere den unødvendige flytrafikken mellom sørnorske byer på, men de må bare prioriteres etter tiltak som kan bygges ut i løpet av et par år - som de sidespor og kraner som kunne gjøre det mulig å få de fleste farlige vogntogene bort fra veiene.

Naturvitere og teknologer er i alle fall kommet i gang med å finne løsninger. Nå må det skapes stabile flertall for noen av disse - i en verden av kortsiktige egoister. Hvor er samfunnsforskerne?