Hva kan horder av hjernedøde zombier lære oss om tenkning?

Nå kommer filmen der Brad Pitt prøver å finne svaret.

STRATEGI: Zombiene i «World War Z» minner om maur der de klatrer oppå hverandre, og som maurene danner de mønstre som virker planmessige uten at de vet det selv. Foto: UIP / Filmweb
STRATEGI: Zombiene i «World War Z» minner om maur der de klatrer oppå hverandre, og som maurene danner de mønstre som virker planmessige uten at de vet det selv. Foto: UIP / FilmwebVis mer
Meninger

IDEER: Sommerens zombie-storfilm «World War Z» inneholder mange heseblesende scener hvor Brad Pitt havner i nærkamp med rabiate og glefsende levende døde.

I åndeløse sekvenser sniker han seg forbi dem, bare centimeter fra beistenes klaprende tenner og stive blikk. Men filmen er på sitt mest urovekkende når kameraet trekker seg tilbake og viser zombiene i sin fulle velde. Ikke som individer, men som en pulserende, ustoppelig masse. «World War Z» koster på seg et par minutter med pannekaker og hverdagsliv, og etablerer Brad Pitt som tidligere FN-ansatt Gerry Lane, før vår helt og familien hans kastes ut i zombieapokalypsen.

Fra ett øyeblikk til det neste er Philadelphias gater oversvømt av udøde mennesker, zombier som infiserer andre så raskt at hærskarene vokser som bakteriekulturer, og løper like raskt. De er praktfulle og skremmende i all sin tanketomme målrettethet: Når de angriper, griper de ikke etter sine ofre, men kaster seg hodestups som levende prosjektiler mot bilvinduer eller inn i mengden, som var kroppene deres bare en større organismes knyttnever. De er fryktløse, som selvmordsbombere, men bedre, de er allerede døde.

Seinere i filmen, etter at Pitt har løpt fra horder av zombier gjennom både USA og Asia, viser en scene hvordan de infiserte angriper menneskenes festningsverk ved å klatre oppå hverandre som maur: En tentakel av kravlende kropper strekker seg oppover muren helt til zombiene renner over kanten og inn i bygatene. Det er i denne scenen at det virkelig blir klart hva denne filmen handler om. Ikke levende døde eller krig, men bevissthet, masse og emergens.

Bevissthet og masse har alltid vært de to ledende motivene i zombiefilmer. Helt siden de første moderne filmzombiene gikk ustøtt mot to ungdommer på en kirkegård i «Night of The Living Dead» har disse skapningene forferdet oss på en helt annen måte enn slu vampyrer og ondskapsfulle demoner. Det er nettopp zombienes mangel på tankekraft og motiver som skremmer oss.

I «World War Z» ser vi tidlig i filmen hvordan et vanlig menneske infiseres og i løpet av få sekunder blir et frådende dyr, blottet for menneskelighet. Zombiene konfronterer oss med at det eneste som skiller oss fra dyrene er vår bevissthet. En tanketom zombie alene gjør ingen apokalypse, men de kommer alltid i flokk. Massen omringer heltene, de fortsetter bare å komme, og å drepe dem er fånyttes. Zombiene i «World War Z» er like tankeløse som tidligere varianter, men i store masser handler de som om de styres av en bevissthet. Som om en usynlig hærfører velger ut enkelte mål og ignorerer andre, og tvinger kroppene sammen i strategiske formasjoner. Slike spontane mønstre kalles med et trendy ord emergens, og er blitt ivrig studert i flere forskningsfelt de siste tiåra.

Filmen hinter selv til biologifeltet — allerede under fortekstene får vi presentert dokumentarklipp av maur, bier og fiskestimer. Stimer og svermer oppfører seg som én levende organisme, uten at de styres verken av en lederfisk eller en kontrollerende bevissthet. Maur har en forbløffende evne til å organisere transport og oppbevaring av mat, søppel og døde maur etter universelle mønstre, uten at noen gir en eneste ordre. Maurdronningen er regent bare i navnet, og i grunnen bare en fødemaskin. De komplekse strukturene i maurtua oppstår på bakgrunn av elementære regler som er kodet inn i hver enkelt maur, og iverksettes ved hjelp av duftsignaler.

Emergens er også blitt brukt for å styre nabolagsdannelse i byer, hvor bransjer og inntektsgrupper sorteres som av den beste byplanlegger, selv om mønstrene ikke er kontrollert av verken enkeltmennesker eller myndigheter, men bare er summen av individuelle valg. Sosialpsykologer bruker prinsippet for å forklare hvordan folkemengder oppfører seg. Individene i en masse er ofte maktesløse og uimottakelige for rasjonelle beskjeder, men forsamlingene kan likevel styres av fysiske omgivelser som elver og strømmer av mennesker, og forskernes datasimulasjoner kan minne nettopp om «World War Z»s oversiktsbilder av buktende zombiesvermer.

Filmen er bygd opp som en actionblockbuster i revers: Alle de store slagene og ødeleggelsene kommer først, mens siste akt er et zombie-kammerdrama på en forskningsinstitusjon i Skottland. Denne uortodokse strukturen understreker at filmen dypest sett handler om a battle of minds: Den er en detektivfortelling hvor Gerry Lane reiser verden rundt og prøver å finne svaret på hvordan zombieviruset «tenker», og hvilken «plan» det har. Han blir assistert tidvis av vitenskapsmenn og soldater, men til sjuende og sist er helten overlatt til sin egen logiske deduksjonskraft.

Noe som bringer oss til nok et felt hvor emergensteorier har gjort seg gjeldende. Hvordan kan tanker og fornemmelser egentlig gro ut av det fysiske vevet i hjernene våre? Nevroner og synapser er ikke i seg selv bevisste, og styres heller ikke av en sentral agent inni hodene våre. De elektriske impulsene organiserer seg likevel på ett eller annet vis i nevrale nettverk som til slutt skaper vår erfaring av bevissthet, alt fra følelsen av gress under beina til forelskelse og selvironi.

Hjerneforskeren Michael Gazzaniga er en av dem som mener at bevisstheten springer ut fra et mylder av hjernekretser som kjemper mot hverandre om innflytelse, og bytter på å styre atferden vår. Vår fornemmelse av et enhetlig og konstant «jeg» er bare en nyttig illusjon, produsert av en del av hjernen Gazzaniga har kalt «historiefortelleren».

Menneskesinnet synes primært å forstå verden i form av fortellinger om individer, og denne manglende interessen for store upersonlige prosesser er et nøkkeltema også i «World War Z»: En av hovedpersonene forklarer på et tidspunkt at det ligger i «menneskets natur» å ikke reagere på samfunnsomfattende trusler før det er for seint. Zombieapokalypsen framstår en ikke helt subtil parallell til hvordan dagens virkelige verdenssamfunn synes ute av stand til å iverksette overordnete tiltak mot klimakrisen. Vi er våre egne fiender: Selv om ingen enkeltindivider i rike land kan anklages for bevisst ondskap, er det emergente resultatet av vårt akkumulerte forbruk at vi utarmer både klodens ressurser og de fattige landene.

I motsetning til filmversjonen, er Max Brooks' originale bok «World War Z: An Oral History» (2006) strukturert som en samling øyenvitneskildringer, samlet inn ti år etter zombiekrigens slutt. Leseren snapper opp detaljer og finner etter hvert mønstre i det flerstemte verket, som hun selv må sette sammen til en historie. Filmen er utstyrt med en tydelig hovedperson som ikke fantes i boka: Brad Pitt reiser rundt i verden midt under krigen, og vi kan nok himle litt med øynene i kinosalen etter hvert som han med nød og neppe overlever eksplosjoner og katastrofer i en rekke verdensdeler. Men vi vet også at en hollywoodfilm ikke kan realiseres uten en sentral bevissthet som leder oss gjennom handlingen, helst spilt av en karismatisk mannlig skuespiller.

Filmen kunne i teorien skildret en prosess hvor mange vitenskapsmenn over hele verden møysommelig bygget opp nok kunnskap til å bekjempe epidemien. Men du trenger ikke være forsker for å skjønne at en film om to upersonlige systemer i kamp mot hverandre neppe ville få folk til å strømme til kinoene i horder.

Bår Stenvik er journalist og forfatter.

KAOS: Konfrontert med en fullstendig irrasjonell motstander, bryter samfunnsstrukturene raskt sammen i «World War Z». Brad Pitt spiller rollen som den tidligere FN-ansatte Gerry Lane, som reiser verden rundt og prøver å finne svaret på hvordan zombieviruset «tenker», og hvilken «plan» det har. Foto: UIP / Filmweb
KAOS: Konfrontert med en fullstendig irrasjonell motstander, bryter samfunnsstrukturene raskt sammen i «World War Z». Brad Pitt spiller rollen som den tidligere FN-ansatte Gerry Lane, som reiser verden rundt og prøver å finne svaret på hvordan zombieviruset «tenker», og hvilken «plan» det har. Foto: UIP / Filmweb Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.