Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva kan ledere lære av Ibsen?

Ibsens skikkelser lever i spenning mellom behovet for å realisere et prosjekt som gir innhold, mening og retning, og det å ivareta hensynet til andre mennesker, særlig til ens nærmeste.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Å BLI EN GOD LEDER innebærer en dyp menneskelig prosess, preget av prøving og feiling, seire og nederlag, planlegging og tilfeldighet, intuisjon og innsikt. En leder må forhold seg til makt, interessemotsetninger, personkonflikter og etiske dilemmaer. Dette er Ibsens verden. Forfatterskapet kunne være grunnpensum i enhver lederutdannelse. «I anelsens mangel har fyren med hoven den beste angel,» heter det i «Peer Gyn»t. Hvordan kan det ha seg at så mange ledere ikke ser at noe går galt før det er for sent? En statsminister som plutselig får både LO og NHO på nakken, en byråd som plutselig sitter med hendene fulle av korrupsjon, styreledere som oppdager at vannverket er tappet for millioner. Var det noe man ikke kunne viten noe om? Noe det var umulig å forutse? Noe man intuitivt ante, men ikke tok helt alvorlig?Kunst kan hjelpe oss til å oppdage og se klarere det vi ikke så lett oppdager eller tenker over. I lederes travle og beslutningskrevende hverdag er det ofte ikke plass for de mer ettertenksomme og nyanserte overlegninger. Vi bare ta en beslutning. Skjære gjennom. Gjennomføre. Kravet til tydelighet, tempo og handlekraft er stort. Samfunnsansvaret likeså. Særlig for ledere som fotfølges av medier kan rommet for refleksjon bli trangt. Men også for ledere på lavere nivåer kan det være lite rom for ettertanke. Handlingsrommet for ledere er imidlertid ofte større enn ledere selv gjerne tror. Det er spørsmål om oppmerksomhet, mot og valg. Dette er Ibsens arena.

LITTERATUREN BRINGER det som ellers befinner seg perifert i bevisstheten inn i sentrum. Når biskop Nikolas i «Kongsemnerne» smir sine intriger, handler det ikke om en middelaldersk prest, men om enhvers fristelse til å gå krokveier for maktens skyld. Når Gregers Werle i «Vildanden» betror lille Hedvig at hun vil vinne sin far tilbake ved å ofre villanden, konfronteres vi med de grusomme konsekvenser av manglende evne til å se et annet menneske. Når Helmer i «Et dukkehjem» fordømmer Nora for å ha skrevet falsk, handler det ikke om jus, men om konvensjonalitet og personlig skam: «Men der er ingen som ofrer sin ære for den han elsker».Ibsen utforsker fristelser og faenskap av ulike slag, maktspill, grådighet og selvbedrag. Men han utforsker også betydningen av å virkeliggjøre prosjekter, realisere ideer og ta sterke livsvalg. Også dette et viktig ledertema. Da Røkke fikk sin Peer Gynt-pris, startet debatten om han var prisen verdig. For hvem er Peer? Er han et ideal, en blinkende knapp på verdensvesten, en kreativ skikkelse som sprenger seg ut av små kår og realiserer sine drømmer? Eller er han noe helt annet, en løk uten kjerne, en kyniker av en forretningsmann som tjener sin formue på slavetransport og våpensalg, og bommer på livets mål? Og hvorfor får i så fall Røkke prisen?

TVETYDIGHET ER IBSENS primære kjennetegn. Selv ville han ikke gi seg inn på fortolkninger av sine bøker. Tvert imot. Kritikere og tilskuere skulle få «tumle sig efter behag», som han skrev til sin forlegger Hegel i 1880. I motsetning til hva enkelte har hevdet, var han ingen moralist. Tvert imot. Han ville mane til refleksjon. Ledelse er fornuft og rasjonalitet, i et felt av drifter, følelser og irrasjonalitet. Rasjonaliteten kan være etisk eller det motsatte. Ibsen utforsker det siste, og får oss til å reflektere over det første. Når Konsul Bernick i «Samfunnets støtter» velger å sende et pillråttent skip med full besetning og sin mest trofaste venn ut i stormen, forstår vi at han setter egen posisjon og gevinst foran alt annet. Når John Gabriel Borckmann avslører hvorfor han sparte Ellas formue, får vi samtidig innblikk i hans kjærlighetssvik, at han setter sitt personlige prosjekt som forretningsmann foran hensynet til den han elsker, og som elsket ham.

LEDELSE ER EN KUNST. Vi ser daglig hvordan ledere gjennom handlinger og holdninger vikler seg inn i konflikter og kriser. Nettopp krise og konflikt er dramatikkens primære materiale. Ny forskning om ledelse og organisasjoner (f eks Barbara Czarniawska) tar da også i bruk skjønnlitteratur og litteraturvitenskapelige teorier. Ledelse og organisasjoners indre liv oppfattes som tekst, som en kompleks vev av handlinger, motiver, fortellinger, verdier, bilder og språk. Metaforer og begreper fra litteratur brukes til å belyse organisasjoners indre dynamikk og identitet. Hva vil det si å være seg selv som leder, i motsetning til å være seg selv nok ?Ledere bygges opp og rives ned. Vi kan daglig følge dramaer som spiller seg ut på politikkens store scene (Jens dropper, Siv stiger). Det samme kan vi se på den lille scenen internt i organisasjoner (Redningsselskapet, Siemens, Oslo kommune). I fotball som på andre prestasjonsintensive områder kan ledere gå fra frelse til fall (i øyeblikket: Rekdal) og fra fall til frelse (i øyeblikket: Tom Nordlie). I mediene fremstilles ledere velregissert som dramatiske skikkelser. Hvilken indre dramatikk som utspiller seg i organisasjonene og ledernes egne liv, kan vi bare gjette på. Ofte handler det om sterke personer med energisk vilje til å gjennomføre prosjekter, om makt og avmakt, tillit og mistillit, skam og ære, redelighet og bakvaskelser, penger, posisjoner og prestisje. Igjen er vi i Ibsens verden. (Er det derfor vi elsker fotball?)

LEDERE FREMSTILLES OFTE som maktmennesker og grådige egoister. Det er i beste fall bare en flik av sannheten. For ledere er (også) ofte idealister, personer med en idé, et prosjekt, en visjon. Noen er også grådige, ja vel. Enkelte også maktsyke. Noen til og med uhelbredelig selvsentrerte, narsissistiske som det heter i vulgærfaglig sjargong. Men viktigst for mange ledere er et sterkt ønske om å bidra til å realisere noe man oppfatter som viktig og verdifullt, kanskje også nødvendig. Ledelse blir eksistensielt. Ibsens skikkelser lever i spenning mellom behovet for å realisere et prosjekt som gir innhold, mening og retning, og det å ivareta hensynet til andre mennesker, særlig til ens nærmeste.Dette er Ibsens kjernetema, som han utforsker gjennom hele forfatterskapet: «Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme fra sjelens dyp, og jeg vil følge den», heter det i åpningsstrofen i hans aller første verk, «Catilina» (1849). Ibsen forfølger kallstanken i alle varianter, også som livsløgn og ideal fordring, som i «Vildanden». Og han viser oss konsekvensene, når Hedvig retter pistolen mot sitt eget bryst. Når Brand tas av raset. Når Byggmester Solness klatrer til topps, og styrter i avgrunnen. Femti år etter debuten holder han dommedag i sin dramatiske epilog, «Når vi døde vågner». Og utfordrer oss - og enhver leder - til refleksjon: Hvordan bør jeg leve mitt liv?FAKTA

  • Forskningsdagene arrangeres fra 22. september - 1. oktober i regi av Norges forskningsråd
  • Under festivalen presenterer over 1000 arrangementer forskning på utradisjonelt vis over hele landet. Hovedtema er etikk og også Ibsen-jubileet markeres mange steder.
  • Dagbladet trykker en serie kronikker som belyser forskningens rolle. Tidligere kronikker:


22.9: Arvid Hallén: Kritisk kunnskap om klimaendringer. 23.9: Leif Magne Vollan: Upopulær forskning. 25.9: Ragna Matea Jensen: Lovfestet moral. 26.9: Øystein Hov: Værforholdene i Barentshavet. 27.9: Anne Rose Holmen: Retten til å være taus. 28.9: Deborah Oughton: Risiko, informasjon og stress.