DREVNE: Harald Eia og Fredrik Skavlan, som begge uttaler seg i den nye boken, har et avslappet forhold til å stå i en mediestorm. Det er det mange andre som ikke har. Foto: Kyrre Lien.
DREVNE: Harald Eia og Fredrik Skavlan, som begge uttaler seg i den nye boken, har et avslappet forhold til å stå i en mediestorm. Det er det mange andre som ikke har. Foto: Kyrre Lien.Vis mer

Medier og intervjuobjekter:

Hva kan mediene lære av de som sto i stormen?

Alle er sårbare. Men mektige personer som forsømmer seg, må konfronteres.

Kommentar

Hvordan går det egentlig med dem, de som hadde ansvar og hovedroller i saker som ble slått stort opp i mediene, og som levde gjennom lange perioder med journalister på døra og telefoner som aldri sluttet å dure?

Dette belyser psykolgiprofessor Fanny Duckert og psykologspesialist Kim Edgar Karlsen i boken «I medienes søkelys». Boken er basert på intervjuer med forskjellige folk som har stått i forskjellige mediestormer, anonyme og navngitte informanter; fra profilerte tv-personligheter og politikere, til folk som ville hatt en mer tilbaketrukket tilværelse om de ikke brått hadde måttet forsvare seg og sine avgjørelser.

Det er flere trekk ved historiene deres som pressefolk godt kan trekke lærdom av. De som har reagert sterkest på medieomtalen, opplever søvnløshet og uro mange år etterpå – gjerne knyttet til at de synes at personligheten deres har blitt definert utad på en måte de ikke har kontroll over og ikke kjenner seg igjen i. Journalister som relativt fort går videre til neste sak, vil tjene på å være oppmerksomme på hvor langvarige etterskinnet av søkelyset kan være – og hvor belastende det kan bli med et varig skjevt narrativ.

Samtidig er det stor forskjell på hvor rystet psykologenes intervjuobjekter er. Blant de som selv har oppsøkt en rolle der de må være mye i mediene beskrives det ofte som stimulerende og spennende å stå i stormen og måtte levere på lufta. Andre, de mindre erfarne og mer sårbare, snakker om å bli «jaktet på» og å være «beleiret». Det er forståelig, men det er samtidig vanskelig å se for seg konkrete tiltak som kan dempe den følelsen. Der det er snakk om en sak av stor betydning og interesse, må den enkelte redaksjon kunne belyse det på sin måte. Det er umulig å se for seg en koordinering, der Dagbladet ringer VG og sier: «Dere tar den saken i dag, eller?». Her må det heller være et ideal å passe på å få frem flere sider, noe som har blitt lettere ettersom nettutgavene har tatt over hegemoniet fra papiravisen, og artiklene kan bli flere og lengre. For mange er det dessuten ikke bare er kontakten med mediene som er utfordrende, men også oppførselen til dem de kjenner: Kollegaene som utleverer dem, sjefen som ikke stiller opp.

Duckerts og Karlsens bok virker først og fremst rettet mot behandlere som skal hjelpe de som føler seg skadeskutt etter medieomtale. Deres pårørende vil også kunne lese det som står med utbytte. De som leser boken i mediebransjen må imidlertid vurdere hver sak for seg. Det er en essensiell side ved en samtale med en psykolog at den som snakker, ikke skal bli dømt, moralsk eller juridisk. Det gjør også at en side som stort sett mangler i boken, er hvorvidt det dreier seg om en sak eller en avgjørelse som fortjener at mediene går tungt inn i den. Mange av de som snakker har hatt stor makt, og forsømmelser fra deres side kan få alvorlige konsekvenser. Og når Terje Søviknes uttaler seg om mediekjøret i forbindelse med overgrepsanklagene mot ham, er det nærliggende å påpeke at i en slik sak ville ikke pressen gjort jobben sin hvis de ikke hadde stilt både ham og Fremskrittspartiet til veggs.

Men det er nyttig med jevne mellomrom å bli minnet om at det alltid er folk som står i sentrum av sakene. Selv hud som ser ut som om den er tykk som et krokodilleskinn er sjelden det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook