Hva kan vi bruke muslimene til?

Ved å rose dem som blir helt like oss og fordømme dem som kritiserer oss, forsvarer vi ikke annet enn våre egne fordommer.

FOR 11 ÅR siden utga Thomas Hylland Eriksen boka «Veien til et mer eksotisk Norge». I går åpnet den norsk-pakistanske kulturfestivalen Mela 2002 i Oslo - og Aftenpostens journalist Inger Anne Olsen skrev sist mandag en «Bruksanvisning til Norge for nye brukere». Muslimene skal ikke bare rette seg etter norsk lov og «vår» moral, skriver hun. De skal like den også - og aldri noen gang kritisere oss.

MÅ JEG LIKE islam? spurte Hylland Eriksen i sin bok, og svarte at det må vi selvfølgelig ikke. Det er nemlig vi som bestemmer. At samfunnet faller fra hverandre i biter uten en grunnleggende enighet som kommer til uttrykk i lovgivningen, sier seg selv. Like selvfølgelig er det at samfunnet oppløses dersom én gruppe dikterer alle andre sin oppfatning om stort og smått. Da melder «de andre» seg ut, og danner i verste fall egne gettoer, dit storsamfunnets lov og rett ikke rekker. Likevel er det som om det klør i fingrene på de gode nordmenn etter å plukke på skikker og holdninger som først og fremst er fremmede, men ellers harmløse.

SELV OM DET - kanskje med unntak av sydvesten - ikke finnes et eneste klesplagg som bare har praktisk funksjon, er muslimske skaut blitt diskusjonstema blant nordmenn. Det skal angivelig signalisere at kvinnen er ufri. Og det kan hende at det skjuler seg et hode bastet og bundet til gamle tradisjoner bak skautet. Men hvis kvinnen selv hevder at hodeplagget er selvvalgt og frivillig, hvorfor skal vi tro mindre på henne enn på ei norsk jente som bærer pupper struttende av silikon, og stolt hevder at de er resultatet av hennes frie valg?

DET FINNES intet ytre signal som forteller at et menneske er «fritt». Den som tror det, avslører egen intoleranse. Vi trenger ikke muslimer for å se at det er et uendelig antall måter å være menneske på. Men vi trenger kanskje en «bruksanvisning til muslimer for nye brukere». Den ville fortelle oss at muslimene først og fremst bør brukes til å gjøre oss selv mer oppmerksom på våre egne verdier. Da vil vi ikke lenger bare sette marked og modernitet mot religiøst forankrede normer og tradisjoner. I utgangspunktet kan ikke alvor og oppriktighet være kvaliteter som bare har sin plass i et religiøst sinn. «Våre verdier» må kunne være like sterkt og sikkert forankret som «deres».

MEN HELLER ikke de uttrykkes gjennom uniformering eller ved å spise pent ved bordet. Hvis «frihet» er en grunnleggende verdi i Vesten, kan den best markeres gjennom respekt for den enkelte, for «de andre», uansett hvordan de måtte velge å leve sine liv. Derfor må de «norske verdiene» forsvares og bevares ved aktiv toleranse både for muslimsk levemåte - og for dem som velger å bryte ut av mønsteret. Ved å rose dem som blir helt like oss og fordømme dem som kritiserer oss, forsvarer vi ikke annet enn våre egne fordommer. Og de har liten verdi.