Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Hva kan vi lære av coronaviruset?

Å være bedre forberedt neste gang, selvfølgelig. Det er det innlysende svaret. For det er ikke siste gang vi blir invadert.

SNAKKET TIL OSS: - Regjeringen gjennomførte i coronavirusets navn de mest voldsomme restriksjonene på dagligliv og levesett vi har opplevd. De snakket til oss som om vi var voksne mennesker, og vi reagerte som de voksne, fornuftige personene vi hele tiden har vært, skriver Carsten Jensen. Her er den danske statsminister Mette Frederiksen, udenriksminister Jeppe Kofod, justissminister Nick Hækkerup og rikspolitisjef Thorkild Fogde på et pressemøte 13. mars i år. Foto: Martin Sylvest / Ritzau Scanpix / NTB Scanpix
SNAKKET TIL OSS: - Regjeringen gjennomførte i coronavirusets navn de mest voldsomme restriksjonene på dagligliv og levesett vi har opplevd. De snakket til oss som om vi var voksne mennesker, og vi reagerte som de voksne, fornuftige personene vi hele tiden har vært, skriver Carsten Jensen. Her er den danske statsminister Mette Frederiksen, udenriksminister Jeppe Kofod, justissminister Nick Hækkerup og rikspolitisjef Thorkild Fogde på et pressemøte 13. mars i år. Foto: Martin Sylvest / Ritzau Scanpix / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Det er et annet svar som er mindre åpenbart, men minst like viktig. Vi kan bruke karantene og selvisolasjon som en åndelig øvelse i store, kommende samfunnsendringer. Men det svaret er ikke tillatt, ifølge en rekke borgerlige medier, blant annet Weekendavisen og Berlingske Tidende. Det er uttrykk for selvhat, eller rett og slett livsfarlige vanviddvisjoner. Vi må bare håpe på én eneste ting: At vi får tilbake verden slik den var fem minutter før viruset brøt ut. Vår eneste fremtidsvisjon skal være å vende ryggen til framtida. Bare hvis vi hengir oss til blind selvforelskelse kommer vi oss gjennom coronapandemien.

Så hvordan så den ut, denne fantastiske verden vi levde i før viruset meldte sin ankomst?

Danmark opplevde den varmeste januar noen sinne. Februar var den våteste, med oversvømte jorder over alt og et landbruk i krise, der man er nødt til å overveie en dramatisk omlegging av avlingene. Det australske kontinentet stod i flammer, og det anslås at en milliard dyr mistet livet. Den grønlandske innlandsisens dager er talte. I løpet av bare to sommermåneder i 2019 smeltet det 600 milliarder tonn is. Havene stiger, samtidig som de forsures. Vi er midt i det vitenskapen kaller den sjette masseutryddelsen, der biologiske arter dør ut i en svimlende fart.

Planeten er for liten og for stor på samme tid. Den vestlige livsstilen, som nå også sprer seg til Kina og Indias middelklasser, krever ikke én, men fire planeter. Er planeten i tillegg for stor? Ja, den er for stor til å finne lokale løsninger. Den globale oppvarmingen krever felles besinnelse.

Klimaendringene er over oss, og de akselerer raskere enn noen forsker hadde forutsett. Dommedagsuret viser to minutter på tolv, og om vi ikke kan stanse det i virkeligheten, kan vi i det minste gjøre det i den offentlige debatten. Det er budskapet fra de borgerlige mediene. Hold munn og vær glad.

«I dansk politikk er det alltid barnehageklassen som skal bestemme.» Carsten Jensen

Kan du huske forrige mandag, for mindre enn to uker siden? Klimarådet, som er nedsatt av den danske regjeringen, presenterte planene sine. På en besindig, udramatisk måte viste de hvordan vi frem mot år 2030 kan nå det målet det danske folketingets store flertall har satt seg, en reduksjon av CO2-utslippet på 70 prosent. En måte som ikke ville kreve de store ofrene av noen. Endring av matvareproduksjon, landbruk og bilpark. Det hele ville koste den svimlende sum av én prosent av bruttonasjonalproduktet.

Det var likevel for heftig, for krevende, umulig å gjennomføre, lød det fra den samme regjeringen som hadde bestilt rapporten, fra næringsliv og fagforeninger. Alle henviste til medlemmene sine, ja, til befolkningen som helhet, som av det offisielle Danmark alltid omtales som en uansvarlig barnehageklasse. Og i dansk politikk er det alltid barnehageklassen som skal bestemme.

Så gikk det tre dager. Regjeringen gjennomførte i coronavirusets navn de mest voldsomme restriksjonene på dagligliv og levesett vi har opplevd. De snakket til oss som om vi var voksne mennesker, og vi reagerte som de voksne, fornuftige personene vi hele tiden har vært. Det var et vakkert, unikt øyeblikk i dansk demokratis historie. For en gangs skyld var vi i øyehøyde med hverandre og de utfordringene vi står overfor.

Hvorfor kunne det la seg gjøre å ta store, forpliktende beslutninger på torsdag, men ikke på mandag?

I begge tilfellene er det overlevelsen vår som står på spill. Vi er i krig med et virus. Men vi er også i krig med en natur, som har krefter som er langt voldsommere enn noe virus. Coronavirusets horisont er kort, mens klimaforandringenes er lang, og effekten på livene våre vil utfolde seg i et langsommere tempo. Det kan være en forklaring.

Så er det dette dogmet, som har bitt seg fast hos politikerne i de vestlige forbrukersamfunnene. Vekst og forbruk skal hele tiden gå opp. Befolkningen tåler ikke å måtte gi avkall. Men befolkningen makter utmerket godt å gi avkall. Det ser vi nå.

Avkall er faktisk vår mest intime livserfaring. Vi endrer livene våre når vi får barn. Vi gir avkall på ungdommens løsslupne livsstil. Men vi får noe unikt tilbake, et krevende, givende, formbart liv i våre hender. Vi innser at det ikke lenger er oss som er hovedpersonene i våre liv, men barna våre. Vi hadde et klimavalg i sommer, hvor flertallet i befolkningen ga kampen mot klimaendringene høyeste prioritet. Vi gjorde det av den enkle grunn at vi tenker på barna våre.

Det er det vi minner politikerne på her midt i coronakrisen: Vi er en befolkning av ansvarsfulle voksne. Vi tenker over ting. Vi tåler mye. Også vanskelige valg.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!