Hva kan vi lære av Irak?

Uansett om det var riktig eller ikke å gå inn i Irak i 2003 – det er i alle fall gledelig å se en positiv utvikling i landet som i 2006 var på randen av en svært blodig borgerkrig. Da Bush-administrasjonen i januar 2007 la frem den nye strategien var The Surge (bølgen) et faktum. Nærmere 30 000 ekstra soldater ble sendt til Irak for å gi de irakiske styresmaktene albuerom til å få gjennomført sine politiske reformer og dermed opparbeide seg legitimitet og troverdighet. General David Petraeus ble satt til å lede gjennomføringen, mannen som nærmest ble genierklært etter invasjonen da han som divisjonssjef ledet stabiliseringsarbeidet i Mosul hvor han fikk tilnavnet «King David» blant irakerne for sin innsats for å forbedre forholdene for befolkningen. Han ledet fra 2004 til 2005 oppbygging av de irakiske sikkerhetsstyrkene, både hær og politikorps, et oppdrag han beskrev som å reparere et fly i luften, mens det blir beskutt. I dag er de irakiske sikkerhetsstyrkene over 500 000 politi og soldater, 14 av 18 provinser er nå under irakisk kontroll, og tapstallene i oktober er de laveste siden før invasjonen.

Da Petraeus i oktober i år, etter 20 måneder som øverstkommanderende for de multinasjonale styrkene i Irak, overtok som sjef for den amerikanske sentralkommandoen med ansvar for både Irak og Afghanistan, hadde ekstrastyrkene reist hjem og 12 000 andre har fått melding om hjemreise innen februar neste år. De videre nedtrekkene er opp til den påtroppende president Barack Obama, som i valgkampen signaliserte omfattende nedtrapping innen 16 måneder som president. Irakerne selv ønsker å stå helt på egne ben fra 2012, noe amerikanerne har gått med på, og en avtale ser ut til å bli vedtatt i det irakiske parlamentet. Det gjeldende FN-mandatet går ut ved årsskiftet.

I militære fagmiljøer analyseres suksessfaktorer fra Irak som kan benyttes i Afghanistan. Av de viktigste årsakene til suksess er for det første doblingen av styrkenærværet i Bagdad til 40 000 soldater, og etableringen av flere titalls patruljestasjoner i de mest voldelige områdene, hovedsakelig i og omkring Bagdad, hvor koalisjonsstyrker sammen med irakiske sikkerhetsstyrker bor og opererer sammen. Dette har skapt en viktig nærhet til befolkningen og bidratt til forbedret sikkerhet.

Den andre årsaken er satsingen på rekruttering og trening av de irakiske sikkerhetsstyrkene for å håndtere egne sikkerhetsutfordringer og ikke minst for å styrke grensekontrollen mot Syria og Iran.

Den tredje årsaken har vært satsingen på etterretningsdrevne aksjoner rettet direkte mot ledere av opprørsgrupper, for å oppløse dem, eller sette de opp mot hverandre.

Den fjerde årsaken, som sannsynligvis har vært mest utslagsgivende, og som ikke var et direkte resultat av noen planlagt strategi, er den såkalte Anbar-oppvåkningen (Anbar Awakening) som raskt fikk signaleffekter i hele Irak. Anbar er den største provinsen i Irak, sunni-dominert og ligger lengst vest i landet og grenser til bl a. Syria. I dette området innledet utenlandske opprørere, hovedsakelig al-Qaida, samarbeid med den sunnimuslimske minoriteten som under Saddam Hussein hadde vært makteliten i Irak. Den brutale og blodige utviklingen gjorde at sunniene etter hvert vendte seg imot al-Qaida, og med blant annet økonomisk og militær støtte fra amerikansk hold ble volden betraktelig redusert. Dette ledet samtidig til at den etnosekteriske volden også avtok da sjialederen Moqtada al-Sadr og hans Mahdi-hær ble marginalisert, og en våpenhvile ble inngått i august 2007, og fornyet i august i år.

Takket være Anbar-oppvåkningen som ledet til en nasjonal oppvåkning i takt med flere andre tiltak, har irakerne nå begynte å håpe på en langsiktig fred og forsoning. Sist uke ble Aimma-broen over Tigris, nord i Bagdad, gjenåpnet. Broen binder en sunnibydel til en sjiabydel, og gjenåpningen var en viktig symbolsk handling. Men freden er skjør.

Selv om al-Qaida-nærværet i Irak er drastisk redusert, og deres front mot USA flyttet til Afghanistan, er de ikke helt forsvunnet. De siste ukers selvmordsattentater betraktes som hevnaksjoner mot de tidligere allierte sunniene hvor sjiamuslimske jenter og kvinner, sørgende over tapet av sine kjære, lar seg rekruttere av tilsynelatende desperate al-Qaida-krigere.

Med redusert mediainteresse for et fredeligere Irak, og Obamas lovnader om økt satsing på Afghanistan, skjer en global fokusdreining som er av stor interesse politisk, humanitært, politisk og akademisk så vel som militært.

Dessverre har også de utenlandske krigerne som av idealistiske eller økonomiske årsaker støtter al-Qaida også funnet veien til Afghanistan, med sine mer sofistikerte taktikker, våpen og sambandsmateriell.

Dersom man skal overføre erfaringer fra Irak til Afghanistan skal man være bevisst at det er atskillig flere forskjeller enn likheter mellom disse to landene, men det er noen fellestrekk som det kan være verdt å se på.

For det første vet vi at befolkningen slutter opp om de som kan gi sikkerhet, noe som krever økt og mer spredt tilstedeværelse over tid. Dette kan tale for en ny Surge for skape tilstrekkelig trygghet og dermed legge til rette for utvikling innen humanitært arbeid og infrastruktur. Dette må skje med afghansk arbeidskraft, av sysselsettingshensyn og følelse av eierskap til fremgangen.

For det andre tilsier erfaringene at rekruttering og trening av de afghanske sikkerhetsstyrkene må gis prioritet for å ruste dem til å overta ansvaret for egen sikkerhet. Ikke minst med tanke på kontroll med grensen til Pakistan som er en omfattende utfordring.

For det tredje må afghanske myndigheter oppmuntres til samtaler med de mer moderate opprørsgruppene for å bygge en felles forståelse, og skape splid innad i Taliban og mellom Taliban og al-Qaida. Graden av militær støtte til denne kampen må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Det fjerde og siste poenget er å la de afghanske myndighetene få bygge seg opp innenfra for å komme korrupsjonen til livs, for dermed å kunne lede utviklingen og foreta de nødvendige prioriteringer, med legitimitet og troverdighet.

Siden opprørsbevegelser nærer seg på befolkningens støtte er kjernen i opprørsbekjempelse å få befolkningen med seg slik at opprøret visner. Men veien dit er lang og hard, og historien har vist at opprørsbekjemperne taper så lenge de ikke vinner – opprørerne vinner så lenge de ikke taper.

I likhet med i Irak er befolkningen nøkkelen, og en «afghansk oppvåkning» må finne sted for å nå en varig løsning. General Petraeus’ motto om at «money is ammunition» er kanskje ikke like gyldig i kjølvannet av finanskrisen, selv om Obama har signalisert at forsvarsbudsjettet ikke skal reduseres før om tre år. Men et stabilt Afghanistan er ikke bare et amerikansk ansvar. Det er et internasjonalt ansvar. Og det finnes ingen militær løsning.