DE ANTATTE MORDERNE: Alexander Petrov og Ruslan Boshirov er utpekt av britisk etterretning som agentene som prøvde å drept Sergej Skripal. Foto: NTB Scanpix
DE ANTATTE MORDERNE: Alexander Petrov og Ruslan Boshirov er utpekt av britisk etterretning som agentene som prøvde å drept Sergej Skripal. Foto: NTB ScanpixVis mer

Gift-drapet i Storbritannia

Hva kan vi lære av Skripal-saken?

Et halvt år tok det britiske myndigheter å begrunne den diplomatiske krigen som gift-attentatet mot dobbeltagenten Sergej Skripal utløste.

Kommentar

I mars ble 153 russiske diplomater utvist fra vestlige hovedsteder etter drapsforsøket på Sergej Skripal og hans datter i Salisbury i Storbritannia. Norge var med på leken, og utviste også èn. Russland svarte med samme mynt, og svaret var like gammeltestamentlig som det var forutsigbart.

Det skulle gå et halvt år fra drapsforsøket, til vi denne uka fikk begrunnelsen for den sterke britiske og vestlige reaksjonen. Britiske myndigheter offentliggjorde overvåkingsbilder av Alexander Petrov og Ruslan Boshirov, som britiske myndigheter sier de har tilstrekkelig bevis mot til at det kan reises tiltale mot dem. Det var de som smurte nervegiften novichok på dørhåndtaket til huset der Skripal bodde. Og det var de - mener britisk politi - som etterlot seg parfymeflaska som Dawn Surgess var i berøring med, og som hun seinere døde av.

Russiske myndigheter gjentok denne uka at de ikke hadde noe med giften i Salisbury å gjøre. President Vladimir Putins pressetalsmann, Dmitrij Peskov, sa at bare beskyldningen om at russiske myndigheter sto bak gift-attentatet var «uakseptabel». Han understreket følgende:

- Vi sier igjen at verken det øverste lederskap, lederskapet på lavere nivåer, eller noen offisiell representant, hadde eller har, noen ting å gjøre med det som skjedde i Salisbury, sa Peskov.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det han sier kan godt være sant. Det betyr ikke at det ikke var russiske agenter som prøvde å drepe Skripal. Observatører som følger russiske etterretning sier at de russiske tjenestene har blitt mindre detaljstyrt etter at Putin kom tilbake som president i 2012. De kappes om å være patriotiske og oppofrende, og i KGBs og GRUs ryggrad ligger en nærmest frimurersk æreskodeks som krever at forrædere skal tas. Og som dobbeltagent var Skripal nettopp forræder.

For å snu litt på flisa, ville ikke Storbritannia jublet hvis britiske agenter hadde lykkes i å ta livet av de britiske storspionene Guy Burgess, Donald McLean og Kim Philby, som etter sin spionkarriære var dømt til et liv i ensomhet og alkohol i Moskva på 1960-tallet? Ville ikke britisk etterretning spent brystkassa i stram militær vinkel?

Det er noe hyklersk over den britiske begrunnelsen for å gjøre drapsforsøket på Skripal til en enorm diplomatisk krise. Giftangrepet var «et kjemisk angrep på britisk jord», sa statsminister Theresa May, en formulering også den norske regjeringen har brukt for å begrunne vår utvisning en en russisk diplomat. Det er som om vi er tilbake til 1. verdenskrig, da de krigførende partene sendte skyer med giftgass mot hverandre.

Men vi er jo ikke der. Dessuten så foregår det drap på fiender i fremmede land fra alle sider i internasjonal politikk, der tilfeldige mennesker som er på galt sted til gal tid også blir drept. Noen ganger hører vi om disse ofrene, når amerikanske droner dreper tilsiktede og utilsiktede ofre i Afghanistan, Pakistan, Mosul og Raqqa. Men da er det IS og al Qaida det går ut over, og drapene er ikke i nærheten av øvre britisk middelklasse i en by som Salisbury.

Det er altså noe hyklersk over begrunnelsen for den diplomatiske krigen. Men det er også noe politisk umusikalsk over det bare så altfor forutsigbare resultatet. En diplomatisk krig som ikke er i noens interesse, og som kunne vært unngått hvis Storbritannia ikke hadde kalt angrepet «en krigshandling», slik daværende utenriksminister Boris Johnson gjorde. For selvsagt var det ingen «krigshandling». Det er noe ut over de fleste proporsjoner over både ordbruken, og den britiske reaksjonen, som resten av Vesten ble med på.

Vi står selvfølgelig overfor en forbrytelse - et drap, og tre drapsforsøk - som er kynisk gjennomført og avskyelig. De skyldige fortjener straff, selv om de etter alt å dømme aldri vil bli dømt. Imens må vi vente på at arkivene fra Putin-tida blir åpnet, for å finne ut hva som virkelig skjedde i Salisbury.