JUSTISMORD: «Quick-saken er selvsagt først og fremst en rettsskandale. Domstolene aksepterte et bevisbilde som når man ser på det i dag, fremstår som syltynt. Samtidig er det et viktig poeng at når saken omsider ble endevendt og rettet opp, så var det altså to journalister som gjorde det», skriver Arne Jensen. Avbildet: Thomas Quick, eller Sture Bergwall som han nå heter. Foto: NTB Scanpix
JUSTISMORD: «Quick-saken er selvsagt først og fremst en rettsskandale. Domstolene aksepterte et bevisbilde som når man ser på det i dag, fremstår som syltynt. Samtidig er det et viktig poeng at når saken omsider ble endevendt og rettet opp, så var det altså to journalister som gjorde det», skriver Arne Jensen. Avbildet: Thomas Quick, eller Sture Bergwall som han nå heter. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hva kan vi lære av Thomas Quick?

Dette er saken hvor alle tilsynelatende sviktet: Psykiatrien, politiet, rettsapparatet og mediene.

Meninger

Fredag 4. april - under «Late night show» på den såkalte SKUP-konferansen (SKUP står for Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse) i Tønsberg - sto svenske Sture Bergwall fram og fortalte om sitt nye liv. Bergwall, best kjent som Thomas Quick, ble i åra 1994- 2002 dømt for til sammen åtte drap. Han hadde tilstått 39. Tilståelsene har seinere vist seg å være falske. Han er nå frikjent i alle sakene.

På SKUP-konferansen foreleste også journalist Jenny Küttim. Hun jobbet tett med nå avdøde Hannes Råstam for å avsløre «hvordan en gal og fullstendig neddopet mann med utsikter til ubegrensede mengder narkotikabelagte medikamenter ble trodd på alt han sa - uansett hvor usannsynlig og usammenhengende det var», slik det er beskrevet i SKUP-programmet.

Quick-saken er selvsagt først og fremst en rettsskandale. Domstolene aksepterte et bevisbilde som når man ser på det i dag, framstår som syltynt. I tillegg til den svenske psykiatriske omsorgen, hvor skandalen starter, politi, påtalemyndighet og domstolene, sviktet også mediene. De kritiske spørsmålene ble stort sett ikke stilt. Politiets og etter hvert domstolenes føringer og virkelighetsbilde ble akseptert. Samtidig er det et viktig poeng at når saken omsider ble endevendt og rettet opp, så var det altså to journalister som gjorde det.

Hva kan vi gjøre for å hindre framtidige justismord? Et mulig tiltak er å sørge for større åpenhet i etterforskning og rettspleie. Blant annet burde man vurdere følgende tiltak:

• Gjennomgå reglene for offentlighet i rettspleien, med sikte på å innføre et system hvor bevismateriale som skal presenteres i rettssalen er offentlig fra det øyeblikk tiltale er tatt ut (straffesaker), eller et visst tidsrom før rettssaken starter, f eks berammingstidspunktet (sivile saker). Dette er systemet i Sverige.

• Endre reglene om adgang til dokumentasjon fra norske straffesaker slik at alt i utgangspunktet kan dokumenteres (også ved foto, bildeopptak eller lydopptak), og at det eventuelt kan gjøres unntak for tiltaltes, fornærmedes og enkelte vitners forklaringer.

Et forslag om å utrede større innsyn i bevismateriale på et tidligere tidspunkt i saken, fikk positiv mottakelse hos daværende justisminister Knut Storberget. I forbindelse med overlevering av rapporten etter den såkalte Fritz Moen-saken, uttalte Storberget til Aftenposten 2. juli 2007: «Jeg er derfor nå åpen for å innføre den svenske ordningen, der allmennheten kan få innsyn i straffesaks-dokumentene når tiltale tas ut. Jeg vil også vurdere hvordan offentligheten kan gis bedre innsyn i løpende saker.»

Uttalelsene ble fulgt opp av førstestatsadvokat Knut H. Kallerud hos Riksadvokaten i samme avis: «Dette er en problemstilling som vi over langt tid har ment bør utredes, og det av et bredt sammensatt utvalg. Fra Sverige rapporteres det at man ikke har problemer med ordningen.»

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Etter det har lite skjedd. Justisdepartementet har riktignok nedsatt et enmannsutvalg som skal forberede en revisjon av domstolloven. Men på det punktet hvor noe kunne vært gjort, nemlig den såkalte politiregisterforskriften, gikk det snarere i retning av mindre åpenhet enn av mer. For ordens skyld: Politiregisterforskriften erstattet over 30 år gamle rundskriv fra Riksadvokaten med føringer for påtalemyndighetens forhold til mediene.

Medieorganisasjonene leverte en omfattende uttalelse da saken var på høring i 2012. Blant annet argumenterte vi for lettere tilgang til dokumentene i ferdigbehandlede straffesaker. Det vil gjøre det enklere å kunne ettergå avsagte dommer for å se om disse holder vann. I stedet valgte departementet å holde på regler som blant annet stille strenge krav til for innsyn i så vel dommer som andre dokumenter i straffesaker. Blant annet lever fortsatt regelen om at innsyn i straffedommer (altså selve den offentlige dommen) alltid kan avslås dersom dommen er eldre enn fem år.

Ved utlån av andre dokumenter i straffesaker skal det foreligge «saklig grunn» for utlån eller gjennomsyn, og det er i utgangspunktet påtalemyndigheten (altså den samme instans som kanskje har god grunn til å unngå oppmerksomhet om saken) som skal avgjøre hvorvidt grunnen er «saklig» eller ikke. Fortsatt er det dessuten mulig å operere med såkalte «nulldokumenter», altså dokumenter som ikke registreres og journalføres og som dermed ikke «synes» i materialet. Ikke noe sted i forskriften oppfordres det til meroffentlighet, til tross for at Stortinget ved flere anledninger har påpekt betydningen av dette.

En rekke saker de siste åra burde overbevist oss om at vi trenger mer, ikke mindre åpenhet i rettspleie og straffeetterforskning.

• Liland-saken.

• Fritz Moen-saken.

• En rekke feilaktige incestdommer.

• Betydningen innsynet i Anders Behring Breviks rettsmedisinske rapport fikk for spørsmålet om oppnevnelse av ytterligere sakkyndige.

Dette er saker som har kommet opp til tross for - ikke på grunn av - åpenhet i det norske strafferetts- og domstolssystemet.

Dessverre er det grunn til å tro at viljen til åpenhet om egen virksomhet dessverre ikke er særlig stor hos politi og påtalemyndighet. I rettsapparatet har det derimot vært enkelte positive anslag, blant annet ved Oslo tingrett.

Kanskje den nåværende justisministeren kan skjære gjennom? Og kanskje riksadvokaten kan følge opp egne uttalelser, slik at vi i det minste får igangsatt en utredning av systemet med innsyn i bevismateriale i straffesaker? Det ville være en begynnelse.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook