HUMORDEBATT: Humor speiler samfunnet, sa filosofen Mikhail Bakhtin. Det ville nok ikke bli store speilbildet hvis oppfinnerne av ordet IQ-bølle fikk viljen sin. I Sandberg/Kristoffersens siste angrep på Harald Eia, angriper de også hardt de som tar han i forsvar (1.okt), som beskrives som umodne og uintelligente. Her skal jeg ikke bruke tiden på hvordan de bringer debatten ned på et lavmål med personangrep, og smakløs moralistisk posering som \'de første som protesterte mot nazistenes håning av jøder ble sikkert kalt humørløse\'. Jeg vil fokusere på det positive, nemlig at de gir liv til spørsmålet \'hva slags humor skal vi ha i samfunnet vårt?\' Hva er kurant humor og hva er mobbing? Ta hensyn til følgende:

VI HAR ET OFFENTLIG rom i Norge der noen opptrer oftere og med mer tyngde enn andre. De som er mest vant til å ha søkelyset rettet mot seg er politikere, og de må tåle mest, både av skryt, kritikk og vitsing. For illustrasjonens skyld kan vi lage en skala fra en ukjent 14-åring til George Bush om hvem som må tåle mest. Å fremstille en ungdom komisk på TV kan være et fryktelig overtramp, mens en president tåler det. I Norge har vi også lange tradisjoner for overdrevne, ofte kroppslige fremstillinger av offentlige figurers karakteristiske trekk. Tenk på Trond Kirkvaags klassiske parodier på Sølve Grotmol og Vidar Theisen, Finn Graffs karikaturer av nesa til Carl I Hagen, eller Hallo i Ukens konsekvente parodier på Kristin Halvorsens pipestemme. Hva syns Sandberg/Kristoffersen om disse humorformene? Skal de nedlegges? Og apropos selvmotsigelser; hvorfor antyder de at mullahløft er greit, mens å parodiere Knut Arild Hareide ikke er det? Mullahløftet foregikk ikke engang i et humorprogram, hvor publikum faktisk forventer grenseoverskridelser.