Hva koster Børresens forsvar?

FLAGGKOMMANDØR

Jacob Børresens kritikk av omstillingen i Forsvaret, sist i replikk til undertegnede her i avisen mandag 22. mars, skjemmes av to vesentlige svakheter. For det første fremstilles det som om reduksjonen i Forsvarets størrelse til fordel for høyere kvalitet er en konsekvens av økte internasjonale ambisjoner. Dette er rent faktisk feil. I tillegg skaper Børresen dermed det inntrykk at vi i stedet kunne beholdt et større forsvar som bedre ivaretok nasjonale oppgaver for samme kostnad, hvilket er enda galere.

Når Forsvaret de siste 15 år er blitt dramatisk mye mindre, skyldes det for det første at det gamle Forsvaret materiellmessig var en gave fra USA i form av våpenhjelp. I tillegg er det en teknologisk drevet kostnadsvekst på militært materiell som innebærer at gjenanskaffelsesverdien av Forsvarets materiellpark fordobles i faste kroner ca hvert 20. år. Etter hvert som våpenhjelpmateriellet er slitt ut, har vi derfor måttet tilpasse oss de reelle investeringskostnader knyttet til et moderne forsvar. Det har ingenting med politiske ambisjoner om internasjonalt engasjement å gjøre.

EN VESENTLIG DEL

av omstillingen er overgangen fra mobiliseringsbaserte til stående styrker. Det skyldes primært at konflikter i våre egne nærområder i fremtiden trolig vil være begrenset i omfang, men nettopp derfor vil kunne inntreffe med en varslingstid som er langt kortere enn responstiden for et mobiliseringsforsvar. Dette er Børresen åpenbart enig i, siden han også understreker betydningen av et permanent militært nærvær som politisk signal. Men da foreligger det bare to muligheter. Han må enten være villig til å betale kostnadene ved å utruste og trene en større hær enn den som nå er foreslått, hvilket pr ekstra brigade han måtte ønske seg vil gå opp i milliardbeløp pr år. Hvis ikke må han forstås dit hen at disse styrkenes trening og utrustning ikke er avgjørende. Hensikten er kun deres signaleffekt slik han selv formulerer det, «å gjøre inntrykk på den internasjonale opinion, og dermed sikre et bedre utgangspunkt for fredsforhandlingene som følger». Det betyr i klartekst at de må la seg slakte ned i et tilstrekkelig antall til at verdenssamfunnet griper inn. Dermed er Børresens forsvar til syvende og sist akkurat like allianseavhengig som det forsvarssjefen har foreslått. Begge har stormaktsinngripen som forutsetning, men måten å oppnå det på er meget forskjellig. Liker vi egentlig Børresens strategi bedre?