Hva loven skjuler

En betraktning over hvorfor det er nødvendig å påby noe og forby noe annet - som munner ut i et tips om hvordan Fremskrittspartiet kan miste innflytelse.

Selvfølgelig er det påbudt! fnøs 13-åringen forarget. - Ellers går det jo ikke å sykle! Det var en fin vårdag på midten av 1960-tallet, og sammen med en jevnaldrende kamerat prøvde jeg sykkelen for første gang etter vinteren. Jeg hadde påstått at vel var det påbudt med sykkelklokke, men ikke å ha luft i dekkene. Min venn var vilt uenig. Krangelen ble snart løst ved at vi spurte en politimann som patruljerte utenfor en ambassadørbolig, som med et oppgitt smil ga meg rett.

Jeg kan ikke tro annet enn at det var alminnelig krangleglede, forhåpentlig sammen med et ønske om å vise hvor tullete regelverket er, som hadde fått meg til å starte diskusjonen. Uforvarende kom jeg likevel til å sette fingeren på et selvfølgelig og derfor ofte oversett poeng ved lover og regler: Påbud gjelder det som ikke på en eller annen måte er en selvfølge - ingen med vett og forstand i behold vil med vitende og vilje sykle uten luft i dekkene, men kanskje uten sykkelklokke. Og omvendt: Forbud gjelder det som på en eller annen måte er så fristende at det for noen kan synes naturlig - men hva det er, varierer mer enn vi aner. Ja, tar vi en titt på forbudene i forskjellige land og kulturer, framstår konturene av ganske så sprikende «naturligheter».

Alle som har vært i Italia og andre Middelhavsland, har lagt merke til at det ved innkjørselen til byer og tettsteder står skilt som forteller at det er forbudt å bruke hornet. Slike finnes ikke i vårt kongerike; ikke desto mindre lyder det langt flere iltre honk i italienske enn i norske byer. Fristelsen til å bruke hornet er ikke så uimotståelig for nordmenn at de trenger forbud.

«Hvis noen beskylder en annen for trolldom uten å kunne bevise det,» heter det i den eldste lovsamlingen, Hammurabis lover fra omkring 1700 f. Kr., «og den som er beskyldt for trolldom går til floden og springer i floden, så skal, hvis floden griper ham, den som har anklaget ham, ta hans hus i besittelse. Men hvis floden beviser at han er uskyldig og han svømmer, så skal den som har anklaget ham for trolldom bli drept og den som sprang i floden, ta hans hus i besittelse». Men dramatikken tok ikke slutt med det som langt opp mot den moderne tid ble kalt vannprøven: Som overalt ellers kunne også håndverkerne i Hammurabis rike fristes til å høyne fortjenesten ved å slurve. Noen paragrafer nedenfor leser vi: «Hvis en byggmester bygger et hus for noen og ikke utfører det sterkt, og det hus som han bygger, styrter ned og slår eieren død, skal hin byggmester bli drept.»

Russland befinner seg her som alltid liksom midt imellom både i tid og rom. I 1996 utga den ortodokse kirke en liste over mulige synder den troende må vokte seg for, 378 i alt. På første plass kommer «stolthet», vel noe som enhver skjønner er skumle saker. Verre er det kanskje at «mord» først befinner seg på 134. plass, like etter «kontakt med vesener fra andre planeter», og «samleie med djevler», men før «tvil», «uforsiktig kjøring med motorbåt», «lesing av verdslige bøker» og «nyttårsfeiring». Nå trenger vi imidlertid ikke flytte oss langt hjemmefra for å finne det eksotiske.

Siden påsken nærmer seg, kan det være på sin plass å lese fjellvettreglene om igjen. De tegner nemlig et bilde av en underlig mennesketype, som i tv-snutter tidligere år har fått navnet «Severin Suverén»: Han - eller like gjerne hun - er først og fremst preget av en enorm selvfølelse grensende til galskap: «Legg ikke ut på langturer uten trening», «Vend i tide, det er ingen skam å snu», er oppfordringer som bare kan være myntet på en sånn kjekkas. Dessuten nærer vedkommende en dyp forakt for egne observasjoner og andres erfaringer: «Vis respekt for vær og værmelding», «Lytt til erfarne fjellfolk», «Bruk kart og kompass» er råd som for et mer sivilisert vesen er like selvfølgelig som luft i sykkeldekk. Men den norske fjellturisten har en så stor aversjon mot fellesskap og sivilisasjon at han må minnes om gleden ved menneskelig selskap: «Meld fra hvor du går», «Gå ikke alene». For hvis en nordmann ser far etter mennesker i villmarken, er hans spontane reaksjon: «Faen, er det folk her da!»

Mitt råd til justisministeren i den nye regjeringen er derfor at man får oversatt fjellvettreglene til de nødvendige språk og lar ambassadene dele dem ut til mulige flyktninger og asylsøkere, med opplysning om at dette er retningslinjene for nordmenns største folkefest. Da vil knapt noen våge seg til landets grenser, og Fremskrittspartiet mister muligheten til å hakke på innvandringspolitikken. Særlig det siste punktet vil gjøre inntrykk på mennesker fra kulturverdenen: «Spar på kreftene og grav deg inn i snøen om nødvendig.»