VANSKELIG : «Hva skjer følelsesmessig med våre barn som har foreldre ute i skarpe oppdrag?», spør kronikkforfatteren. Foto: Forsvaret
VANSKELIG : «Hva skjer følelsesmessig med våre barn som har foreldre ute i skarpe oppdrag?», spør kronikkforfatteren. Foto: ForsvaretVis mer

Hva med barna?

Dette gnager meg aller mest: At mine barn utsettes for å føle sorg og redsel for at pappa er på jobb.

Det kom som et sjokk da jeg leste uttalelsene til Ine Marie Eriksen Søreide i Dagbladet tidligere denne måneden. Hun tar til orde for at offiserer i Forsvaret skal være i Afghanistan i ett år av gangen. Jeg ser hun får støtte fra ledende forsvarstopper. De kan umulig forstå konsekvensene dersom dette blir en realitet.

Av hensyn til mine barn, min mann og meg selv kan jeg ikke stå fram med navn. Barnas far er nemlig soldat i Afghanistan. Han jobber i Telemarkbataljonen og dette er femte gangen i løpet av ti år han er ute i skarpt oppdrag.

Hva skjer følelsesmessig med våre barn som har foreldre ute i skarpe oppdrag? Lite eller ingen forskning er gjort på området. Som mor og pedagog kjenner at det er på tide at noen setter søkelyset på dette.

Vi har to barn. Hvor dypt jeg går inn i å forklare oppdraget, avhenger selvfølgelig av barnets alder og modenhet. Den yngste får vite at pappa skal dra til et land som heter Afghanistan, der han skal hjelpe andre barn som ikke har det så bra som barna i Norge. Den yngste får også vite at pappa skal være lenge borte (seks måneder), selv om barnet ikke har forutsetninger for å forstå hva «lenge» betyr. Barna får se bilder av leiren der pappa skal bo, og hvordan det ser ut i landet pappa skal reise til.

Den eldste har vært igjennom dette to ganger tidligere, og viser ikke så stor interesse for hva pappa forteller. Den eldste uttrykker tristhet, og vil ikke at pappa skal dra. Barnet spør om det er farlig og om pappa kan dø. Denne samtalen finner sted etter at den yngste har lagt seg. Barnet forsoner seg med situasjonen men er lei seg når det legger seg om kvelden.

Tiden før pappa drar, er preget av at pappa er mye borte. Dette er en stor utfordring for hele familien. Spesielt for den som skal være igjen hjemme og holde hjulene i gang. Man starter en sorgprosess, der savnet av ektefellen, sinne, redsel, uvisshet og tomhet er gjeldende.

Det er vanskelig å være den personen som skal holde familien samlet, være den trygge, sterke voksne som skal klare alt. Barna kan reagere med sinne, uro, sorg, engstelse, trass og liknende i denne fasen.

Den som skal dra, i vårt tilfelle pappa, er i denne perioden svært fokusert på oppdraget. Han har utallige øvingsdøgn før deployering (avreise), og er rett og slett utslitt når han innimellom kommer hjem. Det betyr i praksis at han har lite eller ingenting å bidra med i den familiære settingen. Dette oppleves svært vanskelig for ektefellen og ikke minst barna. Pappa er alltid så sliten!

Telemarkbataljonen arrangerer familiedag hvert år. Der får familien mulighet til å se på utstyr, se bildeforedrag fra Afghanistan, spise mat og prate med andre i samme situasjon. Jeg som mor vet ikke helt hva jeg tenker om denne «begivenheten» Hva gjør det med mine og andres barn å se tungt militært kjøretøy og diverse skytevåpen? Er det på noen måte skadelig? Er det med på å ufarliggjøre?

Jeg har blandede følelser når jeg ser mitt eldste barn ligge i skuddstilling på bakken med en AG3 i hendene. Barnet roper på meg, ler og smiler og er tydelig stolt over å få prøve pappas våpen.

Så kommer dagen da pappa skal dra. Denne gangen har vi mulighet til å kjøre pappa til den militære flyplassen på Gardermoen. Der har forsvaret ordnet med pizza og mulighet for sosialt samvær. Likevel velger vi ikke å dra. Barna blir kjørt til barnehage og skole som vanlig. De tar avskjed med pappa før jeg kjører dem av gårde.

Avskjeden går veldig bra. Barna er litt lei seg men gråter ikke. Vi velger å gjøre det på denne måten nettopp for å unngå at det skal bli så veldig trist. Vi tror det er bedre at livet går sin vante gang selv om pappa blir borte tre måneder. Om dette er en riktig avgjørelse eller ikke, vet jeg ikke. Det er ingen å spørre om råd.

Timene før mannen min drar, går blant annet med til å klippe «dødssveisen», som jeg kaller det. Jeg klipper håret hans med maskin, så kort det går an. Dette gjøres bevisst etter at ungene er borte fordi de reagerer på å se pappa slik. Spesielt den eldste.

Jeg har fått hentet meg inn før ungene skal hjem fra skole og barnehage. Vi lager ekstra god mat denne dagen, spiser foran TV-en og koser oss sammen hele ettermiddagen. Når ungene skal legge seg om kvelden prater vi litt om pappa, og planlegger å gjøre hyggelige ting sammen.

Pappa har lagt en overraskelsespresang i sengene til ungene. De blir kjempeglade og sovner med den nye leken i hver sin hånd. Jeg tenker for meg selv at det ligger mye dårlig samvittighet i de flotte gavene.

Den yngste forvandler personlighet over natta. Barnet er sint, trasser og gråter. I leggesituasjoner er barnet svært lei seg. «Jeg vil til pappa'n min,» gråter det. Jeg prøver å trøste så godt jeg kan men kjenner avmakt. Jeg er også lei meg og synes det er vanskelig å se mitt barn være så lei seg.

Barnet roer seg etter en stund, men når dette skjer daglig i flere uker blir jeg bekymret. Hva skjer i et barnesinn som blir utsatt for en slik sorg? Hva blir de langsiktige konsekvensene? Jeg føler skyld for å være med på å utsette mitt barn for dette.

Etter som tiden går avtar sorgreaksjonene og barnet blir igjen mer harmonisk. Personalet i barnehagen har ikke merket forandringer i atferden til barnet, de sier barnet er glad og fornøyd. Det er tydelig at barnet utagerer på hjemmebane og ikke borte. Innimellom kommer savnet over barnet: «Jeg vil ikke at pappa'n min skal være soldat i Afghanistan». «Jeg vil at pappa skal hjelpe meg og ikke de andre barna.»

Den eldste tenker mye og blir litt stille. Barnet kan til tider ha problem med å sovne om kveldene og spør om det er farlig for pappa å være der, og om pappa kan dø. Dette er et ekstremt vanskelig spørsmål å svare på. For hva skal man si til et barn som er redd?

Dette har min mann og jeg diskutert utallige ganger. Vi har bestemt oss for å være ærlige med barnet, men vi velger ordene med stor omhu. Barnet får vite at det er farlig å være soldat i Afghanistan, men at det er dette som er jobben til pappa og de er de flinkeste soldatene landet vårt har. Barnet får vite at alle ting kan være farlig, men at man ikke kan gå rundt og tenke slik. Vi legger vekt på å ha et positivt syn på livet.

Likevel er det dette som gnager meg aller mest. At mine barn skal bli utsatt for å føle sorg og redsel for at pappa er på jobb. Hva gjør dette med våre barn og alle andre barn som er i samme situasjon?

Så kjære Forsvar, kjære politikere, kjære alle dere som kan så mye mer enn meg. Vær så snill å ta barna våre på alvor. Barna er det kjæreste vi har og skal danne grunnlaget for morgendagens samfunn. Vi har ikke lov til ikke å se. Vi må ta tak i denne problemstillingen og snarest gjøre noe for våre barn. Vi må inkludere helsestasjoner, barnehager, skoler og så videre. Det må settes av midler til forskning på området.

Det er ikke til å stikke under en stol at disse barna i perioder trenger mye omsorg og noen utenforstående som forstår deres situasjon. Barna våre og ikke minst vi som sitter igjen hjemme trenger også noen som ser oss.