Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hva med kioskligaen?

CHRISTIAN

Kjelstrup hadde et interessant debattinnlegg i Dagbladet onsdag der han etterlyste forfattere som er utelatt fra årets bokfestival Bok i Sentrum. Hans påstand er at festivalen nokså ensidig kjører frem kjente, populære forfattere og glemmer «stemmene fra periferien». Og han har naturligvis et poeng. Dersom bokteltet i Spikersuppa skal fungere som en «trojansk hest for mindre kjente forfattere» har vi langt igjen. Bok i Sentrum er og blir en markedsføringskampanje og da kjører man frem stjernelaget. Det er naivt å tro noe annet!

Det er riktig at nordmenn leser mye og mer enn tidligere, og Kjelstrup spør hva vi leser. Det kan vi i «kioskligaen» svare på, men vi tviler på at Kjelstrup liker svaret. Det norske folk leser nemlig populærlitteratur - og mest av alt leser vi kiosklitteratur. Et blikk på salgstallene til de mest populære serieromanforfattere vil gjøre mange av dem som er invitert opp på podiet i bokteltet grønne av misunnelse. Men til trøst for Kjelstrup og hans «glemte» - vi i kioskligaen er ikke representert vi heller. Det er altså heller ikke populariteten blant hundretusen lesere som avgjør om man blir invitert inn i det gode selskap. Det er rett og slett den mangel på anseelse som sjangeren har hos en liten gruppe forståsegpåere.

VI I KIOSKLIGAEN

befinner oss merkelig sjelden på godtfolks nattbord, og stort sett omsluttes vi av kulturelitens overdøvende stillhet. Selv om vi har tusenvis av lesere, befinner vi oss i en stor, mørk sekk som noen har definert som «lavkultur». Der er vi i godt selskap med Trianofestivalen, Se & Hør, Big Brother og «Elg i solnedgang».

Men norsk litteratur består av så mange sjangre. I dette mangfoldet befinner også kiosklitteraturen seg enten man liker det eller ikke. Den representerer kanskje ikke alltid den store litterære nyskapingen, men den fyller sin rolle og fortjener mer oppmerksomhet enn den får i dag.

Det å skrive handler om å gjøre noen strategiske valg - ofte basert på personlig smak. Noen kan og vil tilby «idéer som er sammensatte og flertydige», og noen ønsker rett og slett å fortelle en god historie. Vi må innse at majoriteten av dem som leser ønsker å bli underholdt. Ikke alle ønsker å oppdras.

Kiosklitteraturen har slett ikke dårlige kår i Norge, men uansett hvor gode salgstallene er, anses vi fortsatt ikke som «ordentlige» forfattere. Det er ingen bokanmeldere som tar for seg bøkene og gir dem en objektiv vurdering på sjangerens egne premisser. Og vi blir, som sagt, aldri invitert til Bok i Sentrum eller Bokbadet.

Det er prisen på bøkene og distribusjonskanalene som definerer en bok som kiosklitteratur - ikke hvor godt den er skrevet eller hvor mye arbeid som ligger bak. De fleste bøker i denne sjangeren koster godt under hundrelappen, kommer ut ofte og uten store lanseringer, og selges på steder der folk flest ferdes. Betyr det faktum at bøkene er lett tilgjengelig at de ikke er «litteratur»?

VI I KIOSKLIGAEN

er langt fra en ensartet gruppe. Vi har like forskjellig bakgrunn, interesser og arbeidsmåter som alle andre forfattere. Bøkene vi skriver er like forskjellige som bøkene til Barbara Cartland og Jan Guillou. Noen legger ned en masse research for å få detaljene korrekte. Det har leserne våre krav på, for i likhet med andre forfattere tar vi dem alvorlig. Det er nemlig alltid noen som kan litt mer enn oss. Vi synes det er på tide at kioskligaen reiser på hodet og prøver å synes i det litterære landskap. Og vi burde i hvertfall synes i et så kommersielt arrangement som Bok i Sentrum.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media