||| Vi nærmer oss et sikkerhetspolitisk tidsskille, der vestlige intervensjoner i ustabile stater ikke lenger finner sted. De siste 20 års epoke med humanitære eller antiterror-baserte operasjoner på Balkan, Afghanistan og Irak, der store troppestyrker skulle bidra til statsbygging og innføring av liberale demokratiske verdier, står for fall. Det er verken vilje, evne, eller økonomiske ressurser i Vesten til dette stort lenger. Angrepet som tok livet av fire norske soldater søndag, minner oss om at vi langt fra har vunnet krigen. Hvor lenge vi vil fortsette i Afghanistan avhenger i stor grad av USA, men appetitten for intervensjon og statsbygging er klart svekket også der. Hva kommer i stedet, og hva betyr det for NATO og for Norge?

Epoken vi ser slutten på er den man så langt ofte har betegnet som «etter den kalde krigen», eller som noen har sagt, «det ikke-strategiske øyeblikket» i verdenspolitikken. Den var kjennetegnet av en såkalt unipolar verden, der USA og vesten og våre samfunnsmodeller ble gjort universelle. Sikkerhet ble utvidet til å gjelde langt mer enn bare stater, man innførte begrepet «human security», der menneskerettigheter ble det bærende element.