TIDSSPØRSMÅL: «Angrepet som tok livet av fire norske soldater søndag, minner oss om at vi langt fra har vunnet krigen. Hvor lenge vil vi fortsette?» spør Karsten Friis i NUPI. Her fra den norske 17. mai-feiringen i Meymaneh i Afghanistan tidligere i år. 
Foto: Lars Kroken / Scanpix
TIDSSPØRSMÅL: «Angrepet som tok livet av fire norske soldater søndag, minner oss om at vi langt fra har vunnet krigen. Hvor lenge vil vi fortsette?» spør Karsten Friis i NUPI. Her fra den norske 17. mai-feiringen i Meymaneh i Afghanistan tidligere i år. Foto: Lars Kroken / ScanpixVis mer

Hva med Norge i Afghanistan nå?

Vesten begynner å bli «utmattet» av militære intervensjoner. Hva betyr det for Norge? spør forsker.

||| Vi nærmer oss et sikkerhetspolitisk tidsskille, der vestlige intervensjoner i ustabile stater ikke lenger finner sted. De siste 20 års epoke med humanitære eller antiterror-baserte operasjoner på Balkan, Afghanistan og Irak, der store troppestyrker skulle bidra til statsbygging og innføring av liberale demokratiske verdier, står for fall. Det er verken vilje, evne, eller økonomiske ressurser i Vesten til dette stort lenger. Angrepet som tok livet av fire norske soldater søndag, minner oss om at vi langt fra har vunnet krigen. Hvor lenge vi vil fortsette i Afghanistan avhenger i stor grad av USA, men appetitten for intervensjon og statsbygging er klart svekket også der. Hva kommer i stedet, og hva betyr det for NATO og for Norge?

Epoken vi ser slutten på er den man så langt ofte har betegnet som «etter den kalde krigen», eller som noen har sagt, «det ikke-strategiske øyeblikket» i verdenspolitikken. Den var kjennetegnet av en såkalt unipolar verden, der USA og vesten og våre samfunnsmodeller ble gjort universelle. Sikkerhet ble utvidet til å gjelde langt mer enn bare stater, man innførte begrepet «human security», der menneskerettigheter ble det bærende element.

Verdensbanken og Pengefondet presset gjennom nyliberale økonomiske modeller globalt, og FNs utviklingsfond, OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og Europarådet promoterte liberale demokratiske verdier i unge håpefulle demokratier. NATO har vært en sentral aktør i dette. I Bosnia og Kosovo ble intervensjonene legitimert humanitært, i Afghanistan er målet å bidra til å bygge en stabil rettsstat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå er dette i ferd med å ende seg, og det av minst fire årsaker: For det første har Afghanistan vist at NATO ikke har styrke til å gjennomføre sine målsetninger. Det er for få tropper, de er for dårlig koordinert og ikke trent til oppgaven. For det andre begynner man å gå lei, og kampen ses ikke på som viktig nok i Europa. Tilsvarende konflikter i Afrika har Vesten for lengst meldt seg ut av. For det tredje medfører den globale økonomiske tilbakegangen at forsvarsbudsjetter kuttes, også i USA.

For det fjerde begynner andre land - spesielt Kina, men også Russland - å engasjere seg i internasjonal politikk, der de forfekter en ganske annen verdibase enn den vestlig-liberale. OSSE har vært første arena for denne konflikten, flere vil komme. Det er med andre ord en viss utmattelse i Vesten, og selv om USA fortsatt har det suverent største forsvarsbudsjettet og bruttonasjonalproduktet i verden, er man også der i ferd med å tenke nytt. Hva utgjør egentlig de største sikkerhetstruslene i en slik endret verden?

President Barack Obama presenterte den nye amerikanske sikkerhetsstrategien for et par uker siden. Ikke overraskende representerer den på mange felt et klart brudd med Bush-administrasjonen. Terrorisme er ikke lenger den altoverskyggende trusselen, i tillegg pekes det på atomvåpen, klimaendringene, energiknapphet, internettets sårbarhet. Man må se verden som den er, sier Obama, og innse at andre stater (les: Kina eller India) er i ferd med å vokse seg sterkere. Dette fordrer økt samarbeid og diplomati, men samtidig et sterkt amerikansk lederskap, heter det.

I februar presenterte det amerikanske forsvarsdepartementet sin fireårige forsvarsstrategi. Her tegnes et bilde av en kompleks verden med tre trender. For det første at man kan forvente «hybride» trusler, med andre ord en kombinasjon av terrorisme, organisert kriminalitet, statlige og ikke-statlige aktører der målet for eksempel kan være å angripe USAs infrastruktur, energiforsyning og så videre. For det andre ser man for seg økte trusler mot de såkalte «global commons», noe man kanskje kan oversette med «de globale allmenningene», altså områder som ikke styres av noen stat: det åpne hav, verdensrommet, de høye luftlag og internett.

All global handel, kommunikasjon og samferdsel er fullstendig avhengig av fri bruk av disse allmenningene, men man ser en økende trend av trusler mot dem. Hackere, pirater og ny anti-satellitteknologi er eksempler. For det tredje pekes det på den fortsatte trusselen fra såkalte svake stater. Spesielt nevnes manglende evne til å hindre radikale aktører i å operere derfra og mulige koblinger til kjernevåpen. Løsningen er imidlertid ikke lenger å gå inn med store styrker, men snarere å bistå lokale myndigheter med å bygge egne sikkerhetsstyrker.

Vil NATO fortsatt være relevant i en slik verden? I disse dager er NATO i ferd med å definere sitt strategiske konsept for det neste tiåret. I denne prosessen har Norge vært en av pådriverne for å refokusere NATO mot utfordringer i våre nærområder, altså mer fokus på oppgaver «hjemme» og ikke bare «ute». Dette må balanseres hvis NATO fortsatt skal oppfattes som relevant, heter det. Men er en slik geografisk inndeling i «hjemme» og «ute» den mest relevante når det gjelder morgendagens trusler? Et vel så viktig spørsmål er hva NATO skal brukes til, enten man er «her» eller «der».

Mer konkret, hvilke politiske mål skal NATO brukes til å oppnå, foruten europeisk territorialforsvar? Hva skal defineres som trusler og hva skal ikke? Og hvordan skal man respondere på eventuelle trusler? Skal man sikre globale handelsveier mot for eksempel pirater? Beskytte global infrastruktur (intranett og satelitter)? Bidra i immigrasjonskontroll? Sikre energikilder og -transport? Bidra til miljøbeskyttelse? Trene opp andre lands sikkerhetsstyrker?

Noe av dette må man gjøre, men ikke alt. Å utvikle felles svar på disse spørsmålene er viktigere enn hvor akkurat operasjonene finner sted. Den iboende spenningen i NATO mellom USA som global aktør og Europa som en regional aktør vil ikke gjøre dette lettere. Om Norge ønsker at NATO skal forbli relevant, bør innsatsen settes inn på å finne en fortsatt felles sikkerhets- og forsvarspolitisk plattform over Atlanteren.

Sikkerhetspolitikken i årene fremover kan tenkes å bli mer frikoblet fra humanitære spørsmål, demokratisering og vestlige verdier enn den har vært de siste 20 år. Mange vil beklage dette og mene vi gir opp mennesker i nød. Det er imidlertid ingen grunn til å oppgi verdikampen, den må bare hovedsakelig føres med ikke-militære midler. Det som er enda verre enn ikke å intervenere i andres kriser er mislykkede intervensjoner som skaper falske forhåpninger uten fred. Da eksporterer vi avmakt - og det er ingen tjent med.