Hva med ofrene?

Som mange har fått med seg, aksjonerte Oslopolitiet denne uka mot halliker og menneskehandlere i det nigerianske prostitusjonsmiljøet,

«Operasjon Benin», oppkalt etter området i Nigeria mange av kvinnene er fra. I forbindelse med mistenkt utnytting av 58 kvinner fra Nigeria som er i prostitusjon i Oslo, er 18 personer arrestert. Vi vil benytte anledningen til å påpeke noen viktige rettesnorer i arbeidet med å sikre rettighetene til ofre for menneskehandel. Nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge har til dels blitt framstilt veldig negativt i Norge, og vi mener det er viktig at folk ikke først og fremst fokuserer på at aksjoner mot dem fjerner dem fra gatebildet. Aksjoner mot mistenkt hallik- og menneskehandelsvirksomhet må foretas ut fra en målsetting om å hjelpe de antatte ofrene, ikke for å gjøre prostitusjon mindre synlig i de store byene.

Når norske myndigheter griper inn i prostitusjonen for å avdekke kriminelle forhold, er det er par ting det er viktig å ha i fokus.

For det første er det viktig at politiet forut for aksjoner, forsikrer seg om at de har tenkt gjennom hvilke konsekvenser dette kan ha for de som er ofre for kriminaliteten. I regjeringens siste handlingsplan mot menneskehandel fortelles det at det å tilby assistanse og beskyttelse til ofre for menneskehandel både er en menneskerettsforpliktelse og nødvendig for å reise straffesaker. Europarådskonvensjonen mot menneskehandel, som Norge ratifiserte tidligere i år, slår fast at man skal ha en rettighetsbasert tilnærming til ofre for menneskehandel. VG kunne torsdag fortelle at av de 48 kvinnene som politiet traff i leilighetene de slo til mot den første dagen var en betydelig andel uten lovlig opphold i Norge, og flere blir vurdert straffeforfulgt på grunn av dette. Dette strider mot fokuset i konvensjoner Norge er forpliktet av om at eventuell retur av ofre for menneskehandel bør foregå frivillig. Vi mener det er viktig at man i aksjoner som dette fokuserer på ulovlig utnytting, og at man er mindre opptatt av å avdekke eventuelle lovbrudd fra ofrenes side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre er det viktig at løfter om refleksjonsperiode (midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse) og andre muligheter til å bli i landet, ikke knyttes til samarbeid i straffesaker. Norge har underskrevet Europarådskonvensjonen om menneskehandel, og dens artikkel 12 slår fast at bistand ikke skal knyttes til slikt krav om samarbeid. I forbindelse med aksjonen, har politiet gjort det klart at ofrene får tilbud om refleksjonsperiode. Denne perioden er bare et vedtak om midlertidig opphold, og løser ikke kvinnenes problemer på lang sikt. Refleksjonsperioden har også blitt kritisert for ikke å løse problemer på kort sikt heller, fordi det har vært lite bistand som følger med det. Etter at de innvilgede seks månedene har gått, risikerer kvinnene igjen utvisning, uten nødvendigvis å i mellomtiden ha fått tilbud som forbedrer livssituasjonen og helsen deres. Etter dette har ofrene muligheter til å få forlenget perioden til ett år hvis det blir reist straffesak. Siste nytt er nå at Arbeids- og inkluderingsdepartementet foreslår at ofre får permanent opphold hvis de vitner i alvorlige menneskehandelsaker. I mediedekningen av den konkrete aksjonen mot den nigerianske prostitusjonen, framstår det som om de man antar er ofre for menneskehandel vil motta refleksjonsperiode hvis de vitner, og det er viktig å presisere at denne bistanden ikke forutsetter samarbeid.

Menneskehandel er et prioritert politikkområde og det har de siste årene vært mye fokus på hvordan norske myndigheter kan hjelpe ofre for menneskehandel. Dette må gjenspeiles i konkrete aksjoner og tiltak: Hva som er best for ofrene skal være førsteprioritet. Vi har ikke innvendinger mot at politiet aksjonerer for å avdekke og straffeforfølge ulovligheter i prostitusjonsmiljøet. Det er selvfølgelig viktig å sørge for at kriminalitet de er utsatt for avdekkes og straffeforfølges, men det skal gjøres med sensitivitet til hvilke negative konsekvenser det kan tenkes å medføre. I forbindelse med tidligere straffesaker har norske myndigheter blitt kritisert for ikke å ivareta ofrenes interesser ved at de ikke har fått tilbud om bistand under straffesaken og i etterkant og ved at de har fått avslag på søknader om opphold i Norge. Både med tanke på ofrenes beste og mulighetene til å straffeforfølge menneskehandlere, er det viktig å bygge tillit og å være rettighetsorienterte.

Norske myndigheter er helt avhengige av vitnemål for å få dom i menneskehandelssaker, og da bør man strekke seg langt for å sikre vitnenes sikkerhet og muligheter. Vi anmoder også media om å fokusere på utnyttingen kvinnene eventuelt har vært utsatt for, i stedet for å forstå aksjonen som et renovasjonstiltak.