Hva mener opposisjonen om Midtøsten?

Det institusjonelle grunnlaget for et selvstendig Palestina er lagt. Men politisk går det trått.

UTFORDRINGEN: Dersom USAs utenriksminister John Kerrys initiativ om å gjenoppta forhandlingene mislykkes, kan rommet for en tostatsløsning forsvinne for godt, skriver utenriksminister Espen Barth Eide i kronikken. Foto: Torbjørn Grønning
UTFORDRINGEN: Dersom USAs utenriksminister John Kerrys initiativ om å gjenoppta forhandlingene mislykkes, kan rommet for en tostatsløsning forsvinne for godt, skriver utenriksminister Espen Barth Eide i kronikken. Foto: Torbjørn GrønningVis mer
Meninger

Stillstanden i den politiske prosessen mellom palestinere og israelere har ført til at arbeidet for en tostatsløsning har stanset opp. Palestinere og israelere beskylder hverandre for mangel på forhandlingsvilje. I mellomtida fortsetter utbyggingen av ulovlige israelske bosettinger på Vestbredden.Muligheten for en tostatsløsning svinner hen i takt med videreføring av den israelske bosettingspolitikken. Israelske statsråder er høylytt uenige seg imellom om veien videre. Palestinerne er på sin side dypt splittet mellom det Hamas-dominerte Gaza og det Fatah-dominerte Vestbredden.

Siden 1947 har vi støttet målet om en tostatsløsning der Israel og Palestina kan leve i fred med hverandre. Ønsket om å gjøre tostatsløsningen mulig, er bakgrunnen for Norges engasjement i det internasjonale arbeidet med å bygge opp en palestinsk statsstruktur. Gjennom vår ledelse av giverlandsgruppa for Palestina (AHLC) har vi arbeidet målbevisst sammen med palestinske selvstyremyndigheter og med andre givere, herunder USA, EU og flere arabiske land. Mye er oppnådd. Den palestinske selvstyremyndigheten ble erklært fullt ut styringsdyktig av Verdensbanken, IMF og FN høsten 2011, og karakterisert som det mest vellykkede statsbyggingsprosjektet på mange år. Det institusjonelle grunnlaget for et selvstendig Palestina er nå lagt.

Men politisk går det trått.

Samtidig som palestinerne får gode skussmål for resultatene internasjonalt, har jeg i hele vår brevvekslet hyppig med kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget om én enkelt sak. Jeg har gjort rede for den palestinske ordningen med støtte til fanger i israelske fengsler, hva Utenriksdepartementet visste når og hva norske penger har gått til. Komiteen har uttrykt stor indignasjon og bekymring over muligheten for at norske bistandspenger skal ha gått til palestinske fanger som kan stå bak terrorhandlinger.

La meg begynne med å slå fast at det finnes slike støtteordninger, og at penger også går til familiene til dem som er dømt for terror. Satsene er høye og vokser med soningstida. Det er problematisk, noe jeg gjentatte ganger har gjort klart for palestinske myndigheter. Drap på sivile er ikke legitim motstand mot en okkupasjon. Norge vil alltid reagere på holdninger eller ordninger som kan oppfattes å understøtte drap på sivile som virkemiddel.I løpet av denne prosessen har palestinske myndigheter både skriftlig og muntlig garantert at norske penger ikke går til denne støtteordningen. Støtteordningen finansieres i stedet gjennom palestinernes egne skatte- og avgiftsinntekter. Den delen av pengene som går til fangene selv, er det Israel som bidrar med å overbringe til fangene.

Samtidig hører
det også med til historien at det store flertall av familiene som mottar slik støtte ikke er slektninger av terrorister. De er vanlige palestinere som har levd hele sitt liv under okkupasjon og er underlagt okkupantens militærdomstol. Historien om den palestinske landslagsspilleren i fotball, Mahmoud Sarsak, har vært framme i norske medier i vår. Han tilbrakte tre år i fengsel uten tiltale eller dom og måtte sultestreike i 92 dager for å bli løslatt. Fangenes sak står svært sterkt i den palestinske befolkningen. Flere ganger i vår har Palestina vært på randen av et nytt opprør, en Intifada; på grunn av fengslingen og behandlingen av palestinske fanger i israelske fengsler.

Likevel krever Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i behandlingen av Revidert Nasjonalbudsjett, før Stortinget tok sommerferie, enda en gang at regjeringen «ikke bør slå seg til ro med de svar som så langt er gitt fra de palestinske selvstyremyndighetene og forventer at Norge selv aktivt søker å finne ut hvordan dette tilskuddssystemet fungerer».I UD har vi i vår lagt ned et betydelig arbeid for å få fram relevant informasjon om disse ordningene. Våre arkiver er blitt grundig gjennomgått og tidligere medarbeidere i relevante stillinger er blitt forespurt om sitt kjennskap til ordningene. Vi har også samarbeidet med andre givere og med palestinske myndigheter for å framskaffe informasjon. Vi har med andre ord gjort nettopp det opposisjonen krever. Dette vet komiteen. Det leder meg til å tro at dette er en politisk markering, mer enn et ønske om reelle svar.

Jeg synes derfor det er betimelig å spørre de nevnte partier hva de ønsker at vi i så fall skal oppnå? Hvordan mener de vi skal få sterkere garantier enn en statsminister og presidents forsikringer og anerkjente internasjonale organers kontrollmekanismer? Mener de at man burde kutte ut bistanden til Palestina? Her tror jeg opposisjonspartiene vil strides internt. Dersom bistandsmottakere skal lære å forvalte og administrere midler, er budsjettstøtte den eneste fornuftige måte å drive et statsbyggingsprosjekt på. Eller mener de at målet ikke er en palestinsk stat?Jeg har merket meg at FrP ikke støtter en slik stat og at KrF i sitt nye program heller ikke lenger snakker om en palestinsk stat, men derimot om et selvstyrt område. Jeg har imidlertid alltid oppfattet at disse partiene har ønsket å støtte Israel. Og Israel er helt tydelige på at de ønsker at Norge skal opprettholde bistanden til palestinerne. Er KrF og FrP uenige med Israel på dette punktet? Høyre har i alle år støttet regjeringens Midtøsten-politikk. Gjør de fortsatt det, og tar de i så fall sine mulige regjeringspartnere i skole?

USAs utenriksminister John Kerry har sagt at dersom vi ikke ser noen politisk framgang i løpet av halvannet til to år vil utsiktene til en tostatsløsning forsvinne for godt. Derfor har han investert all sin energi i å forsøke å bringe partene til forhandlingsbordet. Fra norsk side var vi tidlig ute med å si at det haster, og som AHLC-formann støtter jeg helhjertet og aktivt opp om hans initiativ for å gjenoppta forhandlingene.I løpet av de kommende ukene vet vi om Kerrys initiativ lykkes. Dersom han mislykkes, kan rommet for en tostatsløsning forsvinne for godt. Dette vil være det verst tenkelige alternativ, og neppe i noen av partenes interesse. Det vil i realiteten bety at Israel som okkupasjonsmakt vil overta ansvaret for hele Palestina og at det kun blir én stat. Den jødiske befolkningen vil raskt bli en minoritet i sitt eget land.

Hvis den politiske horisonten forsvinner gir det ikke lenger mening å opprettholde et stort internasjonalt giverlandsarbeid for å utvikle og sikre en levedyktig palestinsk stat. Da må vi tenke helt nytt og forholde oss til et helt annet bilde. Etter mitt syn er det dette som er den store utfordringen for norsk Midtøsten-politikk framover.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.