Hva mener vi med verdier?

Debatten rundt den foreslåtte «verdikommisjonen» ble fra første stund et spørsmål om hvilke verdier: Bondeviks? De homofiles? Innvandrernes?

Det man tar for gitt, er at vi skjønner hva vi mener når vi snakker om «verdier» og «etikk», og at dette er noe vi kan «velge», på samme måte som vi tror vi kan velge «livssyn». Men hva om dette er en feil måte å tenke på?

Tankegangen om at vi kan sette opp «verdier» eller etiske regler, for så å velge mellom disse, henger nøye sammen med den modellen vi har hatt for rasjonaliteten siden 1600-tallet. Vi har sett på oss selv om todelte: På den ene siden har vi vår fornuft, som fungerer etter logiske regler og prosedyrer. Men i tillegg trenger vi en rettesnor, en veiviser for våre handlinger, og dette er etikken, et sett med verdier. Vi er som en datamaskin, som i prinsippet kan brukes til ulike jobber. (Allerede 1600-tallets filosofer definerte oss som datamaskiner, 300 år før datamaskinen var et faktum!) Spørsmålet er bare hvordan vi blir programmert. Vi tror at kristne blir programmert på ett vis, muslimer på et annet, osv. Og av og til svikter programmeringen helt. Den store guruen har vært Kant, som etablerte en rasjonalistisk etikk, og som anerkjente bare én følelse i etikken: aktelse for den moralske lov.

Ut fra denne tankegangen tror vi at å diskutere etikk, er å diskutere hvilke verdisett vi skal velge. Og vi tror manglende etikk, f.eks. i næringslivet, kommer av dårlig kunnskap. Botemidlet blir følgelig weekend-kurs i etikk, med rollespill og etterfølgende diskusjoner: Hva hadde du gjort i den eller den situasjonen? Og lederne vender tilbake til kontoret litt mer moralske. Kanskje de til og med henger opp en plakat med en oppdatert versjon av De ti bud.

Alt dette hadde vært greit dersom vi hadde fungert som en datamaskin. Men i de senere årene har kognitiv forskning (nevrologi, psykologi, «kunstig intelligens», filosofi) vist at vi slett ikke er datamaskiner. Når vi tenker, følger vi ikke bare logiske regler. Det vi oftest gjør, er at vi velger på basis av ubevisste mekanismer, og deretter forsøker å legitimere handlingene rasjonelt, logisk. Men i praksis kan vi legitimere nesten hver eneste handling på denne måten (eksempel: nazistenes byråkratiske rasjonalitet).

Ut fra denne innsikten har derfor mange filosofer begynt å tenke nytt rundt etikken, eller rettere: det filosofiske grunnlaget for den. Utgangspunktet er at vi ikke er datamaskiner, men biologiske vesener, som tenker og handler på måter som er mer komplekse og mindre gjennomsiktige enn vi har trodd. En antologi som presenterer dette «naturalistiske» etikk-synet kom ut i fjor under tittelen «Mind and Morals» (Bradford/MIT).

Et spørsmål som gjerne stilles, er: Har kunnskap om hvordan vi mennesker faktisk tenker og handler, noe å si for etikken? Det som er rett er vel like rett, uansett? Roter vi ikke sammen «er» og «bør»? For en overbevist vegetarianer hjelper det vel ikke å få vite at mennesket fra naturens side er en kjøtteter? Tradisjonell etisk tenkning har derfor avvist «psykologiske» argumenter. Mot dette hevder de «naturalistiske» moralfilosofene følgende:

1) Kunnskap om hvordan vi faktisk tenker, føler og handler, vil gi oss en mer realistisk etikk. Vestlig etikk har alltid hatt en absolutt karakter, som har vært umulig å overholde, og som derfor har ført til dobbeltmoral, hykleri, og skyldfølelse, som vi ofte har projisert over på andre (syndebukk-syndromet, beskrevet av bl.a. Erich Neumann). Filosofen Owen Flanagan har formulert følgende prinsipp for en mer realistisk etikk: «Pass på, når en moralsk teori konstrueres, eller et moralsk ideal holdes fram, at karakteren, beslutningsprosessen, og atferden som foreskrives er mulig, eller antatt å være mulig, for skapninger som oss.» Det har liten hensikt å postulere et absolutt forbud mot å ta liv, så lenge vi puster inn millioner av (levende) mikroorganismer.

2) Viten om hvordan vi faktisk utviklet «etisk kompetanse», hvordan vi blir moralske personer, vil gjøre det lettere å oppdra våre barn til sådanne. Vi har trodd at veien gikk gjennom å lære regler (som De ti bud) og lære å anvende disse rasjonelt og konsekvent. Det som nå viser seg, er at denne regelteorien ikke holder. F.eks. har forsøket på å utvikle kunstig intelligens vist at det å omsette allmenne regler til konkrete handlinger aldri kan skje mekanisk: det krever alltid skjønn og vurdering - og det er i disse vurderingene at den etiske «kompetansen» egentlig ligger. Denne kompetansen bygges opp etter prototyper og eksempler («eksemplets makt»). Filosofen Paul Churchland sier det slik: «Det vanlige bildet av Det moralske mennesket som en som har samtykket i et sett av uttrykte regler påtvunget utenfra - fra Gud, kanskje, eller fra samfunnet - er svært tvilsomt. Å sverge troskap til en håndfull eksplisitte regler gjør en ikke til en moralsk vellykket eller moralsk innsiktsfull person.» Her er Churchland mer på linje med den pragmatiske Aristoteles enn med absoluttisten Kant. For Aristoteles hadde moralsk oppdragelse også noe med å utvikle de rette moralske følelsene å gjøre. Det er tross alt disse som oftest styrer våre etiske valg.

3) Kunnskap om hva etisk uenighet faktisk består i, kan gjøre det lettere å løse konflikter. Dette er ikke minst aktuelt i en stadig mer flerkulturell verden. Paul Churchland mener slike konflikter ofte oppstår, ikke pga. uenighet om reglene, men fordi man ikke er enige om hvilke prototyper man kan anvende i en gitt situasjon. Alle kan f.eks. være enige i at man ikke skal drepe mennesker, men når blir et foster et «menneske»? I befruktningsøyeblikket? Eller ved fødselen?

Men den kanskje viktigste utfordringen fra den «naturalistiske» moralfilosofien er det nye perspektivet på «hvor» etikken kommer fra. Tradisjonelt har etikken vært noe som kommer «utenfra» (fra Gud eller samfunnet). Og etikken har derfor vært sett på som noe som står i motstrid med menneskets «egoistiske» natur (jevnfør Freud): Mennesket må «temmes» for å bli moralsk. Ifølge naturalistene er det motsatt: Etikken springer ut fra vår natur, som sosiale vesener med medfødte evner til omsorg og ansvar. Dyreforskere som Frans de Waal («Good Natured») har vist at til og med våre slektninger sjimpansene har en medfødt moral.

Har så Bondeviks verdikommisjon noe å lære av dette? For det første at begrepene «verdier» og «etikk» ikke er så selvfølgelige som vi har trodd. For det andre at tradisjonelle «eksperter» på etikk (filosofer, teologer) kan være preget av en rasjonalismemodell som ikke lenger holder mål. For det tredje at etikk dreier seg om noe mer enn å velge ut regler og forskrifter. Det dreier seg kanskje mer om å dyrke fram de medfødte etiske evnene vi alle har, å dyrke fram mennesker som tenker både med «hode» og «hjerte». Men faren er vel at kravet til håndfaste, «handlingsorienterte» konklusjoner blir viktigere enn forsøket på å tenke nytt.

verdier

Statsminister Kjell Magne Bondeviks forslag om en verdikommisjon har ført til en kraftig debatt omkring begrepene verdi, etikk og moral. Forskningsjournalist Bjørn Vassnes problematiserer i denne kronikken disse begrepene og argumenterer for at de ikke er så selvfølgelige som vi tror. Det gjør han blant annet ved å trekke inn «naturalistisk» moralfilosofi.

Hva om

måten vi

tenker på

er feil?

Etikken

springer

ut fra vår

natur