Hva nå, kapitalisme?

Skal vi tro et flertall av norske aviskommentatorer, står vi foran markedsøkonomiens siste dødskramper. Å, som de gnir seg i hendene! Skadefryden skinner av Dagsavisens Arne Strand når han under overskriften «Kapitalismens kollaps» kan hylle det norske sosialdemokratiets politikk på slutten av 80-tallet. Dagbladets John Olav Egeland fryder seg åpenbart over at år med refsing av «markedsfundamentalismen» bekreftes. Reiulf Steen koster i Klassekampen på seg et «Leve sosialdemokratiet» etter en tirade over finanskapitalens fallitt. Men, som det heter i et engelsk ordtak: Be careful what you wish for. It might come true.

Det er ingen tvil om at finanskrisen har blottlagt et etsende paradoks for oss som er tilhengere av en liberal markedsøkonomi. Finansmiljøene har i en årrekke høstet store gevinster, samtidig som de direkte og indirekte har vært med å forårsake en finanskrise hvor regningen sendes til de amerikanske skattebetalerne – og til norske lånetagere. Markedsøkonomien er av natur et imperfekt system. Fordi det er imperfekt, må vi regulere, men fordi reguleringene av natur også er imperfekte, vil det av og til oppstå problemer. Det er det som har skjedd i finanskrisen: En blanding av for få, for mange, og for gale reguleringer har ført til enorme tap, og til en tillitskrise som truer med å få betydelige realøkonomiske konsekvenser.

Vi er ikke enige med FpUs formann, Ove Vanebo (Dagbladet 01.10) som maner til kamp mot katastrofekapitalismen, og planter hele skylden for krisen hos det politiske miljø og den amerikanske sentralbanken. Vi har ingen problemer med å refse grådighet, kortsiktighet og kvartalskapitalisme. Men det er viktig at utslaget av den massive kritikken som vi nå aner konturene av, ikke på lengre sikt blir et nådestøt for de virkelig positive sidene ved markedsøkonomi og internasjonale markeder.

Stortingsrepresentant og SVs nestleder Audun Lysbakken uttaler til Aftenposten 9. oktober at «finanskrisen er det samme for markedsliberalismen som Murens fall var for kommunismen.» Den tankegangen finnes i deler av SV og Arbeiderpartiet, og i betydelige deler av kommentatorkorpset i norske aviser. Tankegangen er ikke bare misvisende – den er skummel. Kvartetten Audun Lysbakken, Magnus Marsdal, Mimir Kristjanson i Rødt og Emilie Ekeberg i Attack foreslår alt fra sterkt øket offentlig sektor, politisk styrt rente, husleienemder, skatt på børshandel – det siste rett nok en moderering i forhold til SVs gamle syn som var å avskaffe den.

Foreløpig fremstår dette som ønsketenkning fra radikalere – men historisk er det ofte slik at kriser får sin egen dynamikk, og gir politiske utfall som virker usannsynlige helt til de plutselig er blitt virkelighet. Derfor er det viktig, midt oppe i krisen, å advare mot slike reaksjoner. Forskjellen på Murens fall og finanskrisen, Lysbakken, er at murens fall var endeliktet på en samfunnsform som hadde vært moralsk og økonomisk forfeilet fra begynnelsen. I tillegg til alle kommunismens øvrige redsler hadde sovjetøkonomien stagnert i tyve år, investeringene haddes sunket, køene økte i butikkene, det var rasjonering på basale matvarer. Muren falt fordi systemet hadde spilt fullstendig fallitt.

Vår finanskrise er annerledes. Vi snakker om muligheten for litt høyere arbeidsløshet og en mild resesjon eller litt lavere vekst i et par år. En vanskelig situasjon, absolutt, men heller ikke en situasjon som skulle tilsi at sivilisasjonen som vi kjenner den skulle gå under. Derfor er også sammenligningen med depresjonen i 1929 – med enorm arbeidsløshet, få sosiale sikkerhetsnett og dramatisk fall i produksjonen – misvisende.

Og ikke minst: Krisen følger mange gode år. Økonomisk globalisering, med markedsøkonomi og globale finansmarkeder har bidratt til høy økonomisk vekst over hele verden. Hundrevis av millioner er løftet ut av absolutt fattigdom. India og Kina. Sør-Afrika og Brasil. Og Norge. I denne veksten har private bedrifter, som søker å tjene penger på å lage varer som møter folks behov, spilt hovedrollen. Og finansinstitusjoner har formidlet kapital som har bidratt til å bygge opp og utvikle bedrifter over hele kloden. Ja – vi har sett problemer når det gjelder reguleringen av deler av finansmarkedet i USA, og vi har sett grådighet og skadelige incentivstrukturer. Men det er ingen grunn til å rette baker for smed og avlyse markedsøkonomien.

På et punkt kan 1929 være en nyttig påminnelse. I kjølvannet av den store depresjonen ble det pisket opp en økonomisk nasjonalisme som, under påskudd av å skulle beskytte amerikanske arbeidsplasser, spikret igjen landets økonomiske dører. I 1930 vedtok den amerikanske Kongressen å øke tariffene på mer enn 20 000 importerte varer. Selvfølgelig svarte andre land med samme mynt, og amerikansk eksport og import stupte. Tarifføkningen forlenget sannsynligvis depresjonen, og kjølnet det utenrikspolitiske klimaet. Noe tilsvarende kan raskt skje i dag, fremskyndet av de generelle, men svært lite presise, bannbullene mot markedsøkonomien. Det vil være en utfordring for et rikt land som Norge, men en potensiell katastrofe for verdens fattige land.

Det finnes ikke noe slikt som et perfekt, uregulert marked. Når kriser oppstår kan vi reagere på flere måter. I beste fall vil krisen styrke forståelsen for fornuftige reguleringer av finansmarkedet og gode tilsynsorganer. I verste fall fører krisen til en overreaksjon, til dårlige reguleringer, unødvendig statlig styring og diskredittering av hele markedsøkonomien, godt hjulpet av kommentatorenes ensidige og enkle fordømmelser: En Egeland, Strand eller Steen har klart for seg at markedsøkonomien har sine svakheter, men glemmer at politikken heller ikke er perfekt.

Likeså klart som det finnes markedssvikt finnes det politisk svikt. USAs finansmarkeder har ikke først og fremst vært underregulert. De har vært dårlig regulert – på noen punkter for mye, på noen punkter for lite, på noen punkter feil. Markedet er kanskje kortsiktig, dumt og egenrådig, men er politikken virkelig så annerledes? Den generelle og upresise markedskritikken ender lett opp med et angrep på all verdiskapende virksomhet, og en politikk som på autopilot styrer mot økte utgifter, høyere skatter og flere reguleringer, og som rammer små og mellomstore bedrifter som forvalter verdier på vegne av seg selv, samfunnet og kommende generasjoner.

Markedsøkonomien trenger kritikere, men den trenger også gode venner. Mer enn på lenge.